Siden sist har tiden stått merkelig stille, samtidig som det egentlig har skjedd ganske mye. Det er jo to motsetninger, men sånn kjennes det.
Olivia ble døpt 25.mars i Lesja Kirke med pomp og prakt og masse god mat. Kjedelig for disse dåpsbarna at de selv er alt for små til å smake på maten. Skulle døpt dem når de var to-tre, sånn at de fikk litt glede av det. Pr i dag er det jo bare resten av slekta som spiser seg feite ved festbordene, mens dåpsbarna ligger der hulkinnet og vansmekter (ikke Olivia da, for hun er alt annet enn hulkinnet).
 |
| Familien på dåpsdagen - Oscar er ørlitegranne trøtt her, det er derfor han ser så lei seg ut. |
 |
| Hovedretten på den store dagen var kveite - perfekt kokkelering av svigerfar. |
Uansett, dåpsdagen ble en stor suksess. Svigerfar sto for maten og da ble den selvfølgelig fortreffelig (jeg fikk flashbacks til bryllupet vårt der det var så mye mat at jeg holdt på å ta min død av det), dåpsbarnet fikk gaver i fleng (ja, takkekort kommer snart) og det var rett og slett kjempekoselig å få snakket litt med familien igjen.
Etter dette har ukene bare rast avgårde. Jeg vet ikke helt hvor de har forsvunnet hen, men noe av det har gått til nervepirrende jobbintervjuer. Jeg har jo før sagt at det ikke er noe problem for meg å få jobb, så lenge jeg kommer meg på intervju hvilket jeg ikke er like god til. Vel, det har snudd! Jeg har søkt på masse jobber og vært innkalt til flere intervjuer som har resultert i vel, alt annet enn jobb egentlig (helt til nå nylig). En innstilling som nummer to, et katastrofeintervju hvor jeg visste allerede i det jeg gikk inn i rommet at jeg ikke ville høre fra dem (dette var i april og jeg har fremdeles ikke hørt noe) også ett intervju der jeg konkurrerte med ikke mindre enn 85 andre. Akkurat denne jobben var et vikariat som kommunikasjonsrådgiver for Jernbaneverket og jeg hadde skikkelig lyst på den. Det må ha smittet av på jobbintervjuet, for jeg fikk uoffisielt vite at jeg var innstilt som nummer en for en stund siden, men har ikke fått noe skriftlig før i dag. HURRA! Jeg gleder meg så vilt mye til å begynne der, de er jo en organisasjon som kommer til å være utfordrende å jobbe for på en helt annen måte enn der jeg har vært. Det skal bli gøy å få ta fatt! Dette fører jo til at jeg kan begynne å nyte de siste små ukene av permisjonen på en helt annen måte enn jeg har gjort før. Jeg har liksom ikke noe hengende over meg lenger. Digg.
Ellers finner jeg som alltid på denne tiden av året ut at jeg nok burde trene litt. Akkurat nå virker ikke badeburka som en dårlig idé. Og, som typisk meg er når jeg skal begynne med trening, begynte jeg alt for hardt med jogging, i dårlige sko, på asfalt. Dette er jo oppskriften på å skade seg, og jeg har dermed hatt så vondt i knærne den siste uka at jeg har vurdert å skaffe meg stolheis eller leilighet med livsløpsstandard. Heldigvis begynner det å bli litt bedre nå, men avbrekket var utrolig kjipt. Jeg begynte liksom å føle fremgang fra gang til gang, og gledet meg faktisk til jogginga. Vel, om en stund skal jeg begynne igjen, med nye sko og langt unna asfalten. Også skal jeg prøve å hive inn noen styrkeøkter også, sånn at jeg får bygd opp litt styrke, ikke bare belaster kroppen. Målet mitt, som jeg egentlig ikke burde skrive her, fordi det blir så pinlig hvis jeg ikke klarer det, er å løpe KK-mila til høsten. Det hadde vært så utrolig kult og ute av karakter å greie det. Løping er jo virkelig ikke meg, men nettopp derfor trigger det meg så utrolig når jeg faktisk ser at jeg greier det. Så, nå er det bare å hvile knærne før jeg starter opp igjen - litt mer forsiktig enn sist.
Neste uke skal jeg og ungene en tur hjem til Aure for å nyte skogens fred før jeg begynner på jobb i asfaltjungelen - herlighet som jeg gleder meg - til både skogens fred og asfaltjungel.
Siden jeg ikke har gjort det lenger oppe i posten, her er noen bilder av hjertene mine:
 |
| Oscar sovna plutselig, i armene til pappa, ute på verandaen |
 |
| Olivia |
 |
| Vakkerjenta mi |
 |
| Filosofisk liten gutt |
 |
| Dåpsbarnet og pappaen |
