TGIF

Endelig fredag. Etter en laber treningsuke ble det i alle fall en liten tur ut i kveld. Nå er det klart for Pernille Sørensen-show, talglys og et par sjokoladebiter. Satser på at det neste uke blir litt færre sjokoladebiter og litt mer trening, nå legger jeg fra meg den dårlige samvittigheten og tar helg :)

På tide å finne frem høstlysene

God fredag, alle sammen!

Som jeg nevnte på facebook tidligere i dag var jeg så dum at jeg gikk innom Cacas i dag. Det endte med full pose og tom lommebok. Full av inspirasjon dro jeg hjem for å bake. De som har sett mine tidligere forsøk på kakebaking vet at jeg ikke akkurat er et naturtalent. Mine kaker har en helt egen tendens til å falle sammen, smuldre fra hverandre, eller bare generelt bli stygge.

Med det i mente så jeg for meg en kveld full av banning og sverting, med magert resultat. I stedet ble kvelden alt annet. Roger og jeg samarbeidet om å lage mmf, kakebunn og dekor, og vi hadde det faktisk utrolig hyggelig. For en gangs skyld var det en kveld uten TV, film eller noe annet passiviserende (du vet, der man ender opp i hver sin sofa uten å egentlig gjøre noe). 

Og, vet dere, det magiske skjedde faktisk. Kaken virker som den både kommer til å smake godt (ut fra smaksprøvene underveis), og den ser faktisk ikke så helt forferdelig ut heller. Er det kanskje lov å være litt stolt??? Vi har jo tross alt lagd absolutt alt (- den svarte fondanten, men dekorasjonene har vi lagd) selv.

Her er resultatet :)

Dårlig start!

Våkna i dag, en time etter at jeg egentlig skulle vært oppe. Jepp, en hel time, og jeg som aldri forsover meg. I dag har vi selvsagt også heldagsmøte med jobben, der selveste direktøren og alle de viktigste menneskene skal være. Jeg så jo for meg at møtet begynte åtte, så jeg ble jo dødsstressa. Vurderte seriøst alvorlig hvordan jeg skulle greie å dusje, spise og så komme meg til togstasjonen på to minutter. Selv om det var tidlig skjønte jeg relativt fort at det var nytteløst. Endte med at jeg satt slukøret (og avsindig trøtt) på sengekanten og skrev en flau melding til sjefen min, der jeg bekjente mine synder. Men, O'store lykke, hun kunne til min glede fortelle at møtet først begynner klokka ti!

I gledesrusen over å ha slike oseaner med tid, tok jeg meg tid til å kose litt med Oscar da han kom tassende inn på soverommet vårt. Kjempekoselig, men selvfølgelig strakk jeg det ut akkurat litt lenger enn jeg burde. Dette gjorde at da jeg var på vei ut døra, skar det seg igjen.

Rutinemessig, som jeg alltid gjør sjekket jeg vesken for lommebok, telefoner, togkort og adgangskort på jobb. Adgangskortet var ikke å oppdrive. Jeg hadde egentlig ikke tid til å lete etter det, men jeg måtte jo bare. Der sto jeg, rev nesten av håret av stress, mens jeg snudde veska opp ned, sjekka en skuff og prøvde å se i sekken jeg hadde med på tur i går, samtidig. Til slutt måtte jeg bare innse at kortet var vekk, og at jeg bare måtte dra (det hadde vært for pinlig å komme for sent til et møte klokka ti, når sjefen fikk livstegn fra meg i halv sju-tiden.

I det jeg krafsa rundt i veska etter bilnøklene, hva tror du fingrene mine tilfeldigvis kom borti. Jepp, helt riktig, det pokkers adgangskortet!

Som om ikke det var nok, var selvfølgelig bilen helt neddogget, så da jeg kjørte ut fra veien vår hadde jeg såvidt greid å skaffe meg et bittelite hull til utsikt. Jeg hadde sikkert kommet i en sånn skrekkbilde-serie i VG eller lignende hvis noen hadde sett meg (og det kan jo hende at noen har gjort, jeg så jo nesten ikke en dritt, så jeg kommer til å sjekke VG med jevne mellomrom i dag).

Omsider vek duggen såpass at jeg kunne kjøre ut på hovedveien, og jeg kunne stressa konstantere at jeg var alvorlig sent ute. Jeg durte på, uten å bry meg alt for mye om fartsgrenser (dere har alle møtt den superirriterende bilen som bråbremser foran fotoboksene, vel, i dag var det meg. Sorry, alle medbilister). Langt om lenge ankom jeg togstasjonen med to minutters margin på toget.

Hurra, tenkte jeg optimistisk....helt til jeg innså at det ikke var en eneste parkeringsplass innen rekkevidde. Jeg var altså nødt til å parkere på en plass et godt stykke unna. Heldigvis har jeg trent bra i det siste, så med en innlagt morgenspurt rakk jeg akkurat toget. Det var nemlig, tradisjonen tro, et par minutter forsinka.

Nå sitter jeg på toget, svett, dårlig sminka og med vått hår, klar for å imponere alskens direktører. Det kommer jo sikkert til å gå kjempebra. Jeg er jo kjent for min sprudlende væremåte og magnetiske utstråling...og yeah, lets do this! Gaaaaaah, tror jeg bare kryper under en stein og sover i stedet :-/

Den følelsen...

...når det er regn, vind og kaldt, to timer til du skal gjøre neste intervju, og du ikke har noe annet sted å være enn i bilen...

Klokka er i skrivende stund åtte på morgenen. Jeg har gjort unna dagens første intervju her oppe på Dombås, og har bare to igjen. Dagen begynte med at jeg bråvåkna klokka halv fem, overbevist om at jeg hadde forsovet meg. Etter den lange kjøreturen fra Fredrikstad i går, er kroppen langt fra uthvilt, og jeg mistenker at turen ned igjen blir lang og tung.

Likevel, jeg digger fremdeles jobben min, masse flinke og, ikke minst, imøtekommende folk å intervjue. Jeg ville jo avskydd å bli intervjua, men, folk her er så stolte av jobben sin og det de gjør at det er en fryd å intervjue dem. De sitter inne med så enormt mye kunnskap og engasjement at jobben min blir lekende lett. Ta f.eks. det første intervjuobjektet i dag, han kom hjem fra Edinborough i natt, og har kjørt hele natta bare for at jeg skulle kunne intervjue ham. Snakk om service :-)

Nå gleder jeg meg til å treffe fler spennende mennesker om et par timer, men først, kaffe!

Egotripp!

Denne uka har egentlig vært en skikkelig egotripp for min del. Ikke mindre enn tre ganger siden søndag har jeg hatt en time helt for meg selv på kveldstid. Jeg har nemlig begynt å (hold deg fast!) trene skikkelig (Ja, det er faktisk helt sant...)! Det rare er at det er skikkelig gøy, dvs...mens jeg holder på har jeg mest lyst til å bare springe ut igjen.

På søndag var nemlig jeg og Jegana ute og jogget, og denne gangen klarte vi nesten å springe rundt hele løypa. Holy, moly...det hadde jeg aldri trodd da vi starta. Det er faktisk veldig fint å springe litt ute i skauen...den største fordelen er at ingen andre ser hvor sinnsykt rød jeg blir i trynet. Jeg husker en gang jeg så Sigrid Bonde Tusvik uttale seg om folk som trener på TV. Hun sa at hun syns folk som trener ser skikkelig latterlige og dumme ut, og det er jeg helt enig i, i mitt tilfelle. Inne i hodet mitt ser jeg ut som en supersprek Jillian Michaels eller lignende, mens jeg egentlig ser ut som en halvfull julegris på glattisen. Likevel, jeg gjør det i alle fall, og det er jo oseaner fra hvor jeg var fra et år siden. Da virket bare tanken på å jogge frivillig helt absurd. Som om noen skulle bedt meg gi bort alle pengene mine (ja, alle hundre kronene) til en Nigeriansk seriesvindler eller lignende.

På tirsdag var det spinning sammen med Mari-Ann på programmet. Ansiktet mitt oppnådde en helt ny tone av rød. Det sies at det finnes fifty shades of gray, men i mitt veltrente (?) fjes finnes det minst hundred shades of red. Jeg husker svetten silte allerede før vi var kommet gjennom oppvarminga. En overentusiastisk instruktør kunne da opplyse om at vi snart skulle begynne på de to tunge, tunge bakkene. Herlig! Men, du hellige skaper, jeg klarte det. Jeg led meg gjennom hele timen, og som resultat har det gjort seriøst vondt i bakparten de siste dagene. Selv om ikke spinningsyklene er så veldig polstrede så er jo egentlig tidligere nevnte bak veldig polstret, så det burde jo egnetlig ikke være så ubehagelig.

Bildet er hentet på http://www.yourdictionary.com/dumbbell 

I dag var det Stram Opp som sto på programmet. Jeg er nemlig dritlei av at absolutt alt som ikke skal henge og slenge gjør det, jeg føler at jeg ser ut som en dårlig fyllt badeball. Vel, som sagt, så gjort. Full av entusiasme (vel, egentlig full av sterk skepsis) møtte jeg opp. Innen vi var ferdig med den lette aerobic-oppvarmingen dirret det sånn i lårene at jeg var redd det skulle fanges opp av Richters skala. Det var imidlertid ingenting. Jeg begynte nemlig optimistisk på armtreninga med 2 kg's vekter (ja, jeg syns det var litt tungt, ja), før vi var halvveis hadde jeg redusert til en kg, og ytterligere inn i programmet sto jeg bare der og viftet litt halvhjertet med armene, mens jeg så meg rundt. Jeg var redd noen skulle storme lokalet å legge meg i tvangstrøye. Jeg mener det, ingen normale, sinnsfriske folk kan da utsette seg for noe sånt frivillig? Heldigvis hang jeg bedre med på mage og rygg-øvelsene. Selv om jeg trodde jeg var døden nær, tror jeg nok at jeg skal fortsette med det her. Det gir faktisk mersmak, også er det så innmari deilig etterpå. Så, kanskje, kanskje er bikinikroppen akseptabel til neste sommer. Det er i alle fall lov å håpe.

Sommeren er på hell...

Oscar inspiserer kanonene i Abra Havn

...så hva passer vel bedre enn å mimre litt om hvordan sommeren har vært? I tillegg til nyjobben som jeg har fortalt om tidligere, har vi fått tid til å feriere litt også.
Vi startet med en langhelg i Kristiansand. Med en liten gutt som er helt besatt av Kaptein Sabeltann var det helt på sin plass å besøke Dyreparken en tur. Helgen startet med en overnatting på hotell i Skien. Vi tenkte at det var litt langt å kjøre helt ned til Kristiansand på en ettermiddag så vi fant ut at en stopp på veien var på sin plass. Det kan trygt sies at vi angra ganske kraftig etter fem timer med ungehyl og ingen andre steder å gjøre av seg enn på badet på hotellet. Ungene våre er bare ikke laget for hotell. Da er vi jo alle begrenset til å være på temmelig liten plass på ett rom og det var veldig uheldig. Ungene ble så forstyrra av at jeg og Roger var på rommet at de nekta å sove, i tillegg var rommet kokvarmt og trangt. Ikke den beste starten, akkurat., men det var jo vår egen feil. Resultatet var at morgenen besto av to gretne utgaver av oss og en usannsynlig gretten liten gutt. Til og med Olivia, som alltid er blid og fornøyd var i temmelig dårlig humør. Needless to say, bilturen videre ble en lang tur, hvor jeg bestemte meg for at med mindre det er tvingende nødvendig blir det aldri mer hotell på oss alle fire. I alle fall ikke før ungene er store nok til å ha eget rom.Vi hadde bestemt oss for å kjøre full sjørøverhelg og hadde leid rom i Kristiansand i Abra Havn. Å komme dit etter den forferdelige starten var en lise. Vi ble møtt av store murer, der de erklærte at vi kom til å gå inn som landkrabber og ut igjen som sjørøvere, og en stor port inn til byen.

Abra Havn

Inngangspartiet

Innenfor muren åpenbarte det seg en nydelig sjørøverlandsby hvor alt ned til det minste kumlokk var gjort i sjørøverstil. 

Sjørøverkumlokk

Sjørøverkåk

Leiligheten hadde heldigvis soverom som var separat fra resten, og det luktet til og med nytt der inne (det åpnet i pinsen i år). Oppholdet der var tilsynelatende ganske dyrt, men vi skjønte fort hvorfor da vi kom dit. I tillegg til temaleilighetene var det sjørøvershow på morgenen, hvor Langemann fra Kaptein Sabeltannfilmene var med (Oscar var helt fjetret og Olivia syns det var helt supert med musikk og dans), det var muligheter for å støte på sjørøvere i gatene og i byen hadde de lagt opp ulike poster ungene skulle gjennom. Klarte de det, kunne de gå i resepsjonen og få seg en skatt.

Leiligheten vår

Flisene på badet

Hengekøye på soverommet

Sjørøvershow i Abra Havn

Her ser vi på sjørøvershow

Olivia får med seg det som skjer fra vogna

Lanterne og utsikt ut over sjøen i Abra Havn

Dødningeskallebukta

Dagene ble for det meste brukt i Dyreparken, hvor vi tilbrakte mye tid i Sabeltanns Verden (som faktisk er bakteppet for tv-serien som går på TV). Det ble mye piratgreier for oss voksne, men for en liten tass som syns Sabeltann er akkurat passe skummel, men også veldig spennende var det midt i blinken. Heldigvis for oss voksne tok det på å få så mange nye inntrykk. Da var det veldig godt å kunne legge seg i vogna for en strekk, mens vi gikk fra sjørøverlivet til å se på dyrene i Dyreparken. Ungene våknet etter hvert, og de måtte finne seg i å bli med på litt andre ting også. Det var heldigvis ikke noe problem. Oscar kjørte gladelig traktor med pappa, trikk i Kardemomme by med mamma og så på alle de rare dyrene. Det var til og med mulighet for å gå inn og klappe dyrene, men det turte ikke Oscar, det var alt for skummelt. Dyrene var spennende for Olivia også, men hun var temmelig trøtt, så det var vel begrenset hva hun fikk ut av det. I tillegg var været ganske dårlig så hun lå for det meste godt innpakket i vogna. Det var egentlig meningen at vi skulle rekke å besøke badelandet også, men det ble lite bading. En halvtime på kvelden, rett før det stengte, var alt vi tok oss tid til.

Oscar og pappa kjører traktor - ikke fullt så spennende som når bestefar kjører, men nesten

Verdens største elg

Inngangen til "Afrika"

Sebra, eller som Oscar kalte ham, Marty - etter sebraen i Madagascar

Løvene sløver i sola

Oscar ser på Sabeltann-show i Dyreparken

Flagget vaier i vinden

Sulten sjiraff

Nysgjerrig struts

Den kvelden var vi på sjørøvermiddag også, sånn i tilfelle vi ikke hadde fått nok. Det var helt fantastisk, med mat levert i en kiste, sjørøverunderholdning, hodetørklær og øyelapp til alle. Det hele avsluttet med et fantastisk ildshow. Oscar, som var oppe lenge over sengetid var helt med. Fordelen med alle disse intrykkene var at ungene sov som steiner om kvelden, så Roger og jeg fikk litt etterlengtet alenetid på kvelden. Da var det litt kjipt at været var så dårlig at det ikke var mulig å sitte ute, men vi greide oss godt foran TV'n også. Vi sjekket ut fra Abra Havn på søndagsmorgen med ett visst vemod, det var enda ting her vi gjerne skulle sett mer på og opplevd igjen.Oscar oppsummerte det fint på mandagsmorgen, da han ønsket seg at vi kunne gå ut og se mer på sjørøverne....

Den Sorte Dame - vi tok turen med denne flere ganger

Neste helg braket det løs med skikkelig ferie. Snuten på bilen ble satt nordover og vi dro avgårde til første etappe, som var 85-årsdagen til mormor. Den ble feiret med nesten hele slekta, med et par savnede unntak, på Brekkeseter på Høvringen. Der var det fjell og frisk luft, familie og hyttetur for alle penga. Vi bodde i en ganske stor hytte, heldigvis, så selv om vi sikkert hadde hatt bagasje nok til å dekke fem koffertkvoter hos SAS, gikk det ganske greit. Det var kjempekoselig å treffe familien igjen, og festen ble toppet med en nydelig middag. For meg, så var i alle fall middagen høydepunktet. Vi vet jo alle hvordan jeg vet å sette pris på høyfjellet og hyttetur. Makelig som jeg er, er det kanskje ikke det jeg hadde valgt selv, men i en sånn anledning var det faktisk veldig koselig.

Fjellet

Ole Gunnar trår til som vognkjører

Likevel, det er ikke til å stikke under en stol at det var deilig å komme seg ned fra fjellet igjen også. Derfra gikk turen til Foldfjorden, og en uke med regn og skikkelig nordmørsvær. Oscar var som vanlig i sentrum, og kjørte traktor med bestefar og ble bortskjemt av bestemor. Roger og jeg fikk lagt inn en liten Trondeimstur også, hvor vi dro og så den siste Batman-filmen. Digg å ha foreldre som kan passe ungene noen timer. Den siste dagen vi hadde der, ble det faktisk veldig fint vær, også. Oscar og jeg gikk til og med ut i sjøen en tur. Han badet skikkelig, mens jeg bare vasset litt. Deilig å ha tærne i saltvann igjen, føler liksom ikke at det har vært sommer før jeg har vært i vannet en tur.

Vel hjemme i Fredrikstad en tur var det en uke til med ferie som sto for tur. Den ble brukt på avslapping, litt stulling og stelling i hagen og litt shopping. O'lykke, fri sammen med familien. Mot slutten av ferien var det barnehagetilvenning som sto på plakaten. Olivia klarte seg, som forventet, veldig godt. Hun koste seg fra første stund, og sånn har det egentlig vært siden. For Oscar var starten litt mer trøblete. Han begynte på stor avdeling, og det var tydelig at det var en stor omveltning. Han hadde ikke lyst til å dra i barnehagen på morgenen, og gråt sine modige tårer da pappa gikk. Heldigvis gikk det bedre etter en stund, og nå er det som han aldri har gjort noe annet. Det hjelper nok litt at alle lekekameratene fra tidligere er med også. Jeg begynte etter hvert på jobb igjen, og må innrømme at det var litt deilig,også. Greit med familie og ferie, men vi har ikke godt av å gå hjemme rundt bena på hverandre over veldig lang tid i strekk. Det fine er at jeg enda har mye ferie igjen, som jeg kan ta ut utover høsten. Ferie er nemlig best før du har tatt den, syns jeg. Når du bare vet at du skal ha ferie på ett eller annet tidspunkt i ikke alt for fjern fremtid. Da har du virkelig noe å glede deg til og du kan forestille deg hvor perfekt og koselig det skal bli.

Akkurat så koselig syntes vi at ferien vi hadde hatt i Abra Havn hadde vært, den hadde overgått alle våre tanker om hvordan det skulle være og vi hadde enda lyst på litt mer. Det endte derfor med at vi satte kursen ned dit for nok en langhelg. Denne gangen fikk vi en helt strålende leilighet, med beliggenhet helt i vannkanten og Oscar fikk til sin store lykke faktisk møte noen av sjørøverne. Han møtte Langemann, Benjamin, og på tur fra badelandet en dag møtte han selveste Kaptein Sabeltann. Det var stort for en liten sjørøveraspirant, og han lever på det enda. Av og til når jeg legger ham for kvelden hender det han sier, "mamma, Kaptein Sabeltann snakka med meg". Det er i sånne øyeblikk at jeg er glad for at vi tar oss tid til å gjøre sånne ting med ungene. Klart, det aller viktigste er å være der for dem i hverdagen, men sånne turer gir dem store opplevelser som de kan ta med seg videre. Jeg er i alle fall evig takknemlig den dag i dag, for at foreldrene mine alltid la inn et besøk i en eller annen fornøyelsespark i løpet av ferien. Slik de så det, var ferien i stor grad for ungene, og det er jeg helt enig i. Da er det genialt å dra på sånne ferier som både voksne og barn får noe ut av. Galleribesøk,storbyferier og museum får vente til ungene er store og har begynt å interessere seg for slikt. Inntil videre er vi mer enn fornøyd med å ha det sånn som vi gjorde det i år.

Sabeltann og Langemann

Oscar og Langemann

Oscar og Benjamin

Nok om det, denne gangen var ikke dyrene så skumle, heller. Oscar hadde plutselig blitt kjempetøff, og klappet geiter og griser, tok karuseller og jammen kjørte han ikke vannsklier sammen med pappa, også. Besøket i badelandet var en kjempesuksess og begge ungene koste seg masse. Været var også vesentlig bedre denne gangen, så dagene endte solbrente og fine i leiligheten. Ungene sov som om de ikke hadde sovet på flere døgn, og Roger og jeg delte en vinflaske mens vi så utover vannet i Abra Havn, hvor lanternene og lysene fra de andre leilighetene speilet seg i vannkanten. Herlig, avslappende og akkurat en sånn avslutning på sommeren man trenger. Nå gleder jeg meg faktisk veldig til høsten. Den kalde, klare luften, de fine fargene og ikke minst, alle de gode grønnsakene i butikken.

Var gøy å klappe geiter

Ringhalelemur - verdens kuleste dyr

Olivia og pappa ser på ringhalelemurene

Søtnosa vår

Edderkoppaper

Det ble tid til en liten tur med tømmerrenna også

<3

Oscars første karuselltur, kjempestas!

Oscar ser på den Sorte Dame

Rødvinskos på kvelden

Skumring i Abra Havn 

God høst!

Ja, jeg vet at skriften har variert noe i størrelse, men blogspot nekter å la meg gjøre noe med det....

Fra Via Dolorosa til Lyckliga gatan

Dette reddet meg fra en fremtidig tilværelse som naver.

6.juni begynte jeg i min nye jobb som kommunikasjonsrådgiver hos Jernbaneverket. Da hadde jeg vært i x antall jobbintervjuet og blitt grillet på alle seriøse og useriøse måter. Jeg har for fremtiden i alle fall gjort meg noen klare tanker om et par steder som har virket så useriøse at jeg ALDRI kommer til å ønske å jobbe der. Spesielt ett av intervjuene var veldig spesielt. Jeg kom jo dit, klar for å vise hva jeg kan og for å snakke om mine kvalifikasjoner, mens de som intervjuet meg var ekstremt opptatt av alt jeg ikke kunne noe om. De spurte meg spørsmål etter spørsmål om ting jeg ikke hadde noen forutsetning for å svare på (og om de hadde lest CVen min på forhånd hadde de visst det), og jeg skjønte allerede fem minutter inn i intervjuet at dette var bortkastet tid. 

Intervjuet hos Jernbaneverket derimot, var en veldig god opplevelse. Jeg gikk faktisk smilende ut derifra og følte at her hadde jeg en temmelig god mulighet. Det skjer ikke ofte at jeg faktisk er opptimistisk med tanke på resultat i sånne situasjoner, som regel er jeg fylt av realisme (noen kaller det pessimisme) og innstiller meg veldig på at dette ikke har gått så bra. Ikke denne gangen, nei. Det ekleste med hele greia var at jeg i løpet av intervjuet virkelig innså at denne jobben, den ville jeg ha. Dermed kjente jeg umiddelbart en ubehagelig klump i magen da jeg fikk vite at det var over 80 søker. Hallo! 80 søkere på et vikariat! Jeg kommer aldri til å få fast jobb. Dermed begynte jeg å justere forventningene igjen, før jeg gjorde noe jeg aldri har gjort før, jeg ringte og maste litt på dem. Mest fordi jeg ikke hadde ork til å søke på så veldig mange andre jobber før jeg visste om jeg fikk denne. Jeg orket ikke tanken på enda fler intervjuer og enda mer søknadsskriving når jeg kanskje lå godt an til å få den jobben jeg faktisk ville ha. Og, dere aner ikke hvor utrolig mange kjipe jobber jeg egentlig ikke ville ha jeg hadde søkt på. Believe me, det var MANGE. I løpet av en av disse mase-telefonene mine fikk jeg vite at det sto mellom meg og en til. De hadde bare ikke fått tak i alle referansepersonene til den andre personen. Der og da, tenkte jeg at ja, da blir det ikke meg (realisten/pessimisten i meg hadde fått overtaket igjen). Slik jeg så det var det ingen grunn til at de skulle gidde å streve for å få tak i referansene til en person hvis de ikke skulle ansette vedkommende. De hadde jo allerede snakket med mine (mange millioner takk, til Eli og Jørgen som må ha framsnakket meg på beste vis). Da telefonen endelig ringte hadde jeg mer eller mindre bare gitt opp. Jeg hadde til og med akseptert utfallet og hadde faktisk sendt en og annen ny jobbsøknad. Da kvinnemennesket i andre enden fortalte meg at jeg hadde fått jobben begynte jeg nesten å gråte. Etter en relativt kort samtale der det meste som kom fra meg var jubel (a la Jorun Stiansen, "d e heilt sinnsygt") og grynt (fordi jeg febrilsk prøvde å ikke grine på telefonen) kunne jeg endelig senke skuldrene.

Det var selvfølgelig flott at jeg fikk jobben, det var jo den jeg ville ha. I tillegg markerte dette en ende på all denne usikkerheten som hadde preget meg siden jeg fikk beskjed om at den tidligere arbeidsplassen min flyttet jobben min. Det hadde egentlig, når sant skal sies, hindret meg i å nyte svangerskapet og permisjonstiden med Olivia i noen særlig grad. Klart, jeg tenkte ikke på det riktig hele tiden, men det lå som en ekkel tjærefylt klump og ulmet i bakhodet. Det var mange dager da denne klumpen etset seg inn i hverdagslivet, og gjorde at jeg hadde mest lyst til å bare gå ut av døren og aldri komme tilbake. Hva hadde vel jeg å bidra med i livet til de rundt meg, jeg som kom til å være arbeidsledig og ufrivillig naver i nærmeste fremtid? Slik jeg så det var det best for dem om jeg bare forsvant, slik at de slapp å ha en sånn taperaktig rollemodell. Nei, jeg sier ikke at alle arbeidsledige er tapere, jeg bare følte det som et forferdelig personlig nederlag. At jeg, av alle personer, ikke skulle greie å skaffe meg en jobb. Jeg ble rett og slett deprimert av det, og jeg har alltid trodd at jeg har en sterk psyke. Det var dager da jeg ikke orket noen ting. Jeg tok meg pliktskyldigst av Olivia, men det var også alt. Ellers bare lå jeg under dyna og prøvde å sove bort følelsen av utilstrekkelighet, eller så satt jeg i sofaen og spiste potetgull og så såpeserier på TV (det har i alle fall fått opp øynene mine for hvorfor enkelte ender opp som hekta på slikt rask, har ikke livet ditt annet innhold blir det en flukt å kunne leve livet til noen andre en stakket stund). Scenario på scenario om hvordan det kom til å bli for oss med bare en inntekt raste forbi inni hodet mitt. Hele tiden, mens jeg søkte jobber som bare f***. Jeg er i utgangspunktet ikke så glad i å være husmor, men denne gangen var det det jævligste jeg har vært med på. Mest fordi jeg ikke hadde noe å gå tilbake til. Jeg visste at en periode i livet mitt (den som vellykket arbeidstaker som bidrar til samfunnet) snart lakket mot slutten, og at jeg ikke hadde noe å se frem til. 

Moi, dypt konsentrert i nyjobben

Ja, jeg vet jeg svartmalte, jeg vet at det alltid ordner seg til slutt (for noen), og jeg vet at jeg har en tendens til å være sinnsykt pessimistisk. Men, akkurat i denne situasjonen så jeg rett og slett ikke håp. Jeg vet jo, som alle andre at jo lenger du går arbeidsledig, jo mindre blir sjansen for at du faktisk får jobb. Det hjelper ikke hvor godt kvalifisert du er på papiret, hvis du ikke har praktisert det på en stund. Da syns alle arbeidstakere det er "mistenkelig". Min bønn til alle arbeidstakere, gi sånne mennesker en sjans også, det kan faktisk være uheldige omstendigheter som gjør at de en gang har mistet jobben og så har blitt stående utenfor arbeidsmarkedet. For enkelte er det høyst ufrivillig og nærmest umulig å komme ut av når det går en stund. Dagene nærmet seg stadig tidspunktet for oppstart som naver, snylter og alt det der, og jeg ble mer og mer deprimert. Jeg kan rett og slett ikke ha vært spesielt hyggelig å være rundt i den perioden der, for jeg var intenst selvopptatt og fokuserte kun på min egen tilstand. Heldigvis, kom den jobben fra Jernbaneverket i helt riktig tid. Jeg fikk som sagt jobben, og startet opp dagen etter at permisjonen min gikk ut. 

Det kan trygt sies at jeg ble kastet rett ut i ting. Allerede andre dagen min var jeg satt til å dekke en happening langt uti periferien. Jeg får skrive saker, ta bilder, redigere, lage trykksaker (brosjyrer, flyers o.l), skrive pressemeldinger, selge inn saker til pressen (noe jeg gjør med hjertet i halsen og kaldsvetten på ryggen hver gang, jeg har en usunn respekt for journalister, tror jeg) og jeg elsker alt sammen. Jeg reiser støtt og stadig ut for å dekke ting som skjer utenfor Oslo, så det blir ikke rutinepreg på arbeidet. I alle fall ikke hvis jeg ikke vil det selv. Plutselig blir min mening om ting faktisk registrert og etterspurt, jeg behandles som et menneske med kompetanse på et felt (noe som gjør at jeg begynner å få tilbake troen på at jeg faktisk kan noe. Den troen var behørig revet bort gjennom tidligere erfaringer). Nå gleder jeg meg virkelig til å gå på jobb, jeg føler meg respektert og jeg får veldig varierte og spennende oppgaver. Og, er det noe, er sjefen min veldig grei å prate med. Hun er rett og slett et unikum, og jeg tror nok aldri jeg kommer til å få en så bra sjef igjen. Det hjelper sikkert at hun bare har en person å styre, men jeg er sikker på at hun hadde vært flink om hun hadde 50 også. Det fine er at hun er flink til å være leder, i tillegg til å være veldig flink faglig. Jeg vet at hun kan svare om jeg har spørsmål, og samtidig gir hun meg stor frihet til å legge opp min egen dag. Det eneste skåret i gleden nå, er at det bare er et vikariat, sånn at neste år, på våren må jeg ut i jobbsøkerhelvetet igjen. Men, denne gangen har jeg med meg noe jeg ikke hadde sist, nemlig troen på at jeg kan noe, troen på at jeg har evner som kan brukes til gode for en eventuell arbeidsplass. For å avslutte med ordene til den store (og undervurderte) poeten Enrique Iglesias, "I, I, I like it"....

Jeg dekker blant annet arbeidene som skjer ute i sporet