Wednesday, October 17, 2012

Overraskelsesbursdag!

Som noen av dere sikkert har fått med dere, hadde jeg 30-årsdag for en liten stund siden. Det er jo en slags merkedag, men jeg hadde egentlig ikke tenkt å gjøre noe stort ut av den. Jeg så for meg en liten markering av dagen sammen med Roger og ungene, hvor jeg gremmet meg over at det bare er å ønske forfallet velkommen. Nå er det tid for at tyngdekraften begynner å gjøre alvor av truslene om hengepupper, hengemage og for ikke å snakke om grått hår. Regner med det kommer til å poppe frem i hytt og pine, fremover. Ble faktisk litt overrasket da hodet ikke var prydet i helhvitt, dagen etter tiårsskiftet.
Så glad ble jeg da Ole Gunnar plutselig kom inn døren

Overraskelsesbesøk fra den beste broren
Nei, sant og si har jeg ikke tenkt så veldig mye på det å bli 30, sånn utover å hinte til mamma og pappa om at jeg fortjener en veldig fin bursdagsgave. Panikken har uteblitt, og det er kanskje like greit. I alle fall, feiring hadde jeg egentlig ikke tenkt. Ettersom jeg er inne i en bakestim for tiden, reagerte jeg heller ikke så mye når Roger gjentatte ganger påpekte at det jo ville være greit om vi hadde noen kaker på bursdagen min. Jeg ble bare glad for å få en unnskyldning til å prøve noe nytt. Det var først da broren min plutselig sto på trappen her, dagen før vi egentlig skulle ha familiemarkeringen, at jeg begynte å ane ugler i mosen. Det var utrolig koselig at han kom, og jeg syntes i grunnen det var overraskelse nok. Han spiser en del kake også (han er liksom den som ofrer seg for at ulike kaker ikke skal måtte stå for lenge. Og for et offer det er!), så da var det mysteriet løst, tenkte jeg. 


Oscar skal vise onkel hvor flink han har blitt til å ake
Olivia og jeg koser oss ute i høstværet
Formiddagen etter, brukte vi ute sammen med barna. Oscar var i fyr og flamme over at "onkel Gunnar" (Ole er det visst ikke så farlig med) hadde kommet, og det beste av alt var å få lov å vekke ham på morgenen. Jeg er ikke helt sikker på at onkelen syns det var like gøy, men han ble i alle fall ikke sur, det skal han ha. Alle som kjenner broren min vet at det er en stor prestasjon i seg selv. Han er liksom ikke den største morgenfuglen i blant oss, til og med jeg blir som en lysfontene i forhold. Oscar og Ole Gunnar herjet ute i hagen, mens jeg fikk slappet av litt, faktisk. 

Helt utrolig, hvordan man plutselig setter pris på sånne øyeblikk. Jeg syns også det er utrolig fint å se ungene sammen med Ole Gunnar, det er ingen tvil om at de forguder ham, og jeg tipper han kommer til å bli en super pappa hvis han noen gang bestemmer seg for å bli det. I mellomtiden kler han rollen som onkel veldig godt. 

Grethe Mari tok turen helt fra Trondheim, jeg er målløs
Utestunden ble avsluttet på brått vis, da jeg fikk beskjed om å kjøre til Moss. Jeg skulle nemlig plukke opp Grethe Mari, fikk jeg beskjed om. Grethe og jeg gikk i klasse på videregående, og jeg må si jeg ble mildt sagt overrasket da jeg fikk vite at hun skulle komme. I det jeg fikk vite det, demret det for meg at Roger antagelig hadde klart å planlegge noe litt større enn jeg så for meg, og det uten at jeg hadde fått med meg noe som helst. Men, tilbake til Grethe Mari. Hun tok turen hit, helt fra Trondheim, bare for å være med å feire meg. Jeg følte meg priviligert, og syntes det var utrolig koselig gjort av  henne. 

Festen er i gang
Vi spiste middag sammen (Rogers hjemmelagde lasagne), og jeg var rimelig klar for å slenge kakene på bordet, kakemons som jeg er. Det ble det imidlertid ingenting av, jeg fikk bare sette meg ned litt. Den påfølgende halvtimen husker jeg nesten bare som en endeløs strøm av overraskelser. Det rant inn folk gjennom dørene her, folk jeg kanskje ville ha tippet på (som Jegana og Mari-Ann, de bor tross alt her), og folk jeg aldri ville ha gjettet. Blant dem, Liv, Richard og Marit. De siste to har jeg ikke sett på årevis, så jeg ble helt satt ut når de kom inn her. Crazy people! 

Jegana
Mari-Ann
 Og, for en fantastisk kveld det ble! Det var veldig rart å være samlet med denne gjengen igjen. Jegana og Mari-Ann må nesten ha oss unnskyldt, for det ble veldig mye mimring, jeg håper de hadde en fin kveld, likevel. Kanskje ble de litt bedre kjent med meg, bare av å observere meg sammen med gamle venner?  Det må være veldig merkelig å bli utsatt for en hel vennegjeng på den måten. Her nede er jeg ikke den med den største omgangskretsen, og livet dreier seg veldig mye om ungene og det å få timene til å strekke til. Jeg tror nok kanskje at de som jeg har blitt kjent med her, kjenner meg som en litt alvorligere sjel enn det denne gjengen gjør.

Livet den gangen var mye latter, kos og endeløse timer på cafe, og det var disse her pluss noen til som var støttekontaktene mine. Nå, er det jo som sagt, en litt mer hektisk timeplan hvor en venninnekveld sjeldent har plass. Det er litt trist, men en naturlig konsekvens av voksenlivet med barn, pendlerjobber og andre forpliktelser. Venninnekveldene får få sin renessanse når ungene er litt større og livet er litt lugnere.


Ole Gunnar
Men, det jeg egentlig skal frem til er at hele den gjengen der var en veldig viktig del av livet mitt i mange år, og hele den kvelden satt jeg å kjente på hvor godt det var å ha dem rundt meg. Jeg følte at jeg selv ble en gladere og mer riktig versjon av meg selv. 

Smilende og fornøyd Råkvåging - Marit
Det var superdeilig å legge fra seg mammarollen litt og bare være Randi en hel kveld. Disse menneskene kjente meg jo før barna var påtenkt, så det ble liksom ikke bare til at vi snakket om barnehage, bleier og barnesykdommer. Det fineste med hele kvelden tror jeg var at jeg innså at det var akkurat som før. 

En av kveldens store overraskelser, Richard.
Folk var seg selv, bare litt eldre og med litt mer baggasje enn de hadde da vi var unge og naive. Det var herlig å høre om hvor bra de har det, og jeg kjente at jeg var litt lei meg for at vi ikke lenger sees like ofte. Jeg skulle gjerne vært en del av livet deres, og fått med meg små og store hendelser i dagliglivet, men sånn er det ikke lenger. Derfor ble jeg så utrolig ydmyk og rørt over at de faktisk tok turen til Fredrikstad for meg. Jeg kommer til å leve lenge på den kvelden, og håper kanskje at vi kan gjenta det før jeg fyller 40 i alle fall. Jeg må også få si at jeg er rimelig overrasket over Roger, som har fått i stand dette her, rett under nesen på meg. 



Fantastiske Roger, som ordnet alt sammen!
Liv og Ole Gunnar
Fornøyd bursdagsbarn
Etter denne strålende kvelden innser jeg at bursdager er et konsept jeg liker, så jeg tror jeg skal feire fler av dem. Herlighet, what's not to like? Jeg mener, gode venner, presanger (og så mye fint jeg fikk - masse bakeutstyr, kokebøker og andre bøker, iPad og vin....lykke), og kaker. Det blir jo ikke bedre enn det. Så, til alle dere som kom hit og feiret sammen med meg, tusen, millioner takk. Det betydde mye mer for meg enn dere tror! 

Dagens kakeprosjekt

Hvis folk visste hvor lett det er, ville konditorene stått uten jobb
Putekaka mi :)

Friday, October 12, 2012

Derfor elsker jeg høsten!

Dette er en post til ære for min gode venninne Liv. Sist jeg så henne kom hun med et lite hjertesukk, nemlig at hun aldri rekker å lese ferdig postene mine, fordi det jeg har sånn skrivediaré. Vel, denne gangen rekker du faktisk å lese mens du er på jobb. Jeg lover!

Solsikker er endelig tilgjengelige i butikken igjen
 
Små barnehender kan undersøke planter i dramatiske farger

Herlige omgivelser å gå på tur i

Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg nok prøvd å spise dem. De ser jo så delikate ut.

En vakker dag skal jeg også  ha en egen allé opp til huset mitt

Vakre farger mot himmelen

Edderkoppene lager vakre nett. Så lenge de holder seg unna meg er de fascinerende skapninger.