Adventstid er tradisjoner

Endelig er det advent. Den siste barnebursdagen er overstått, og det er tid for fyring i ovnen, pepperkaker og adventskalender for barna. Gårsdagen ble brukt til årets forhåpentligvis nest siste handletur i Sverige. Vi er vel nesten i mål med julegavene, fikk kjøpt inn fin adventsstjerne (den var svindyr, men jeg har leta i årevis, så totalt verdt det),fikk spist litt pepperkaker og vi fyrte i nyovnen vår (love it). 

Roger og jeg fikk også unna en annen førjulstradisjon i går. Vi har et stadig voksende filmkartotek med filmer vi er glade i å se før jul. I går så vi Stardust, og den har virkelig blitt tradisjon for oss. Det er ikke direkte en julehistorie, men det er et sånt utrolig fint eventyr som gjør seg veldig godt når det er mørkt ute og det knitrer i ovnen. Vi har noen fler filmer som virkelig er et must før jul, National Lampoon's Christmas Vacation, Love Actually og de to første Die Hard-filmene. Det er med andre ord ganske klart hva vi skal bruke helgene til før jul. I år så vi for første gang Hjem til jul, og jeg har en følelse av at den også blir tatt frem igjen til neste år.

Det er fremdeles noen uker til vi er ferdige på jobb for året, og vi setter snuten nordover, men vi ser helt klart lyset i tunnelen (eller Betlehemsstjerna på himmelen, om vi skal holde oss til julemetaforene...) I dag har det vært julegrantenning og søndagsmiddag, før vi skal gå på en arbeidsuke til.

God adventstid, alle sammen!

Akkurat nå...

...er ting så hektisk at jeg knapt rekker å trekke pusten. Arbeidsdagene er lange, forberedelsene til jul er i gang, og Roger er i innspurten på masterstudiet sitt. I tillegg har vi fått en ettåring i hus, og dagen ble behørig feiret med faddere og familie. Til helgen er det Oscar sin tur å fylle år, så nå består hodet mitt av muffins, kake og andre forberedelser. Jeg skal ikke stikke under en stol at jeg er litt sliten om dagen. Mye av det kommer nok av at det har gått veldig trått med treningen i det siste, eller for å si det helt ærlig, det har rett og slett ikke vært snev av aktivitet på denne forfalne kroppen i de siste månedene. Jeg kjenner nå at jeg snart må ta meg et tak og begynne igjen, hvis ikke mister jeg alt overskudd. Men, nok syting.

Her kommer noen bilder fra bursdagsfeiringen som har vært :)

Morgenstund for en rykende fersk ettåring

Bursdagskos fra pappa

Konseptet med pakker falt i smak

Finnes ikke noe som er mer gøy enn å strø klosser ut over hele stua...til mamma og pappas fortvilelse

Dukken var også midt i blinken

Oscar viser Olivia hvordan dette med mating av baby fungerer - dette har han greie på

Tid for å prøve selv

Hmm...hva kan dette være for noe godt?

For å si det sånn, det forsvant mer enn en sånn - en ny favoritt

Oscar syns dette med bursdager er en god idé, han også

Olivia og litt av tante Kate :)

Siden hun har bursdag på Halloween ble det selvfølgelig Halloweenkake til feiringen

Må ha litt kjeks også, denne gangen spindelvev, Hello Kitty og  Halloweenmotiv :)

Det dryppet også noen gaver på Oscar, det hadde han ikke noe problem med å takle, merkelig nok

Bursdagskaka fortæres :)

 Ha en strålende uke, alle sammen!

Overraskelsesbursdag!

Som noen av dere sikkert har fått med dere, hadde jeg 30-årsdag for en liten stund siden. Det er jo en slags merkedag, men jeg hadde egentlig ikke tenkt å gjøre noe stort ut av den. Jeg så for meg en liten markering av dagen sammen med Roger og ungene, hvor jeg gremmet meg over at det bare er å ønske forfallet velkommen. Nå er det tid for at tyngdekraften begynner å gjøre alvor av truslene om hengepupper, hengemage og for ikke å snakke om grått hår. Regner med det kommer til å poppe frem i hytt og pine, fremover. Ble faktisk litt overrasket da hodet ikke var prydet i helhvitt, dagen etter tiårsskiftet.

Så glad ble jeg da Ole Gunnar plutselig kom inn døren

Overraskelsesbesøk fra den beste broren

Nei, sant og si har jeg ikke tenkt så veldig mye på det å bli 30, sånn utover å hinte til mamma og pappa om at jeg fortjener en veldig fin bursdagsgave. Panikken har uteblitt, og det er kanskje like greit. I alle fall, feiring hadde jeg egentlig ikke tenkt. Ettersom jeg er inne i en bakestim for tiden, reagerte jeg heller ikke så mye når Roger gjentatte ganger påpekte at det jo ville være greit om vi hadde noen kaker på bursdagen min. Jeg ble bare glad for å få en unnskyldning til å prøve noe nytt. Det var først da broren min plutselig sto på trappen her, dagen før vi egentlig skulle ha familiemarkeringen, at jeg begynte å ane ugler i mosen. Det var utrolig koselig at han kom, og jeg syntes i grunnen det var overraskelse nok. Han spiser en del kake også (han er liksom den som ofrer seg for at ulike kaker ikke skal måtte stå for lenge. Og for et offer det er!), så da var det mysteriet løst, tenkte jeg. 

Oscar skal vise onkel hvor flink han har blitt til å ake

Olivia og jeg koser oss ute i høstværet

Formiddagen etter, brukte vi ute sammen med barna. Oscar var i fyr og flamme over at "onkel Gunnar" (Ole er det visst ikke så farlig med) hadde kommet, og det beste av alt var å få lov å vekke ham på morgenen. Jeg er ikke helt sikker på at onkelen syns det var like gøy, men han ble i alle fall ikke sur, det skal han ha. Alle som kjenner broren min vet at det er en stor prestasjon i seg selv. Han er liksom ikke den største morgenfuglen i blant oss, til og med jeg blir som en lysfontene i forhold. Oscar og Ole Gunnar herjet ute i hagen, mens jeg fikk slappet av litt, faktisk. 

Helt utrolig, hvordan man plutselig setter pris på sånne øyeblikk. Jeg syns også det er utrolig fint å se ungene sammen med Ole Gunnar, det er ingen tvil om at de forguder ham, og jeg tipper han kommer til å bli en super pappa hvis han noen gang bestemmer seg for å bli det. I mellomtiden kler han rollen som onkel veldig godt. 

Grethe Mari tok turen helt fra Trondheim, jeg er målløs

Utestunden ble avsluttet på brått vis, da jeg fikk beskjed om å kjøre til Moss. Jeg skulle nemlig plukke opp Grethe Mari, fikk jeg beskjed om. Grethe og jeg gikk i klasse på videregående, og jeg må si jeg ble mildt sagt overrasket da jeg fikk vite at hun skulle komme. I det jeg fikk vite det, demret det for meg at Roger antagelig hadde klart å planlegge noe litt større enn jeg så for meg, og det uten at jeg hadde fått med meg noe som helst. Men, tilbake til Grethe Mari. Hun tok turen hit, helt fra Trondheim, bare for å være med å feire meg. Jeg følte meg priviligert, og syntes det var utrolig koselig gjort av  henne. 

Festen er i gang

Vi spiste middag sammen (Rogers hjemmelagde lasagne), og jeg var rimelig klar for å slenge kakene på bordet, kakemons som jeg er. Det ble det imidlertid ingenting av, jeg fikk bare sette meg ned litt. Den påfølgende halvtimen husker jeg nesten bare som en endeløs strøm av overraskelser. Det rant inn folk gjennom dørene her, folk jeg kanskje ville ha tippet på (som Jegana og Mari-Ann, de bor tross alt her), og folk jeg aldri ville ha gjettet. Blant dem, Liv, Richard og Marit. De siste to har jeg ikke sett på årevis, så jeg ble helt satt ut når de kom inn her. Crazy people! 

Jegana

Mari-Ann

 Og, for en fantastisk kveld det ble! Det var veldig rart å være samlet med denne gjengen igjen. Jegana og Mari-Ann må nesten ha oss unnskyldt, for det ble veldig mye mimring, jeg håper de hadde en fin kveld, likevel. Kanskje ble de litt bedre kjent med meg, bare av å observere meg sammen med gamle venner?  Det må være veldig merkelig å bli utsatt for en hel vennegjeng på den måten. Her nede er jeg ikke den med den største omgangskretsen, og livet dreier seg veldig mye om ungene og det å få timene til å strekke til. Jeg tror nok kanskje at de som jeg har blitt kjent med her, kjenner meg som en litt alvorligere sjel enn det denne gjengen gjør.

Livet den gangen var mye latter, kos og endeløse timer på cafe, og det var disse her pluss noen til som var støttekontaktene mine. Nå, er det jo som sagt, en litt mer hektisk timeplan hvor en venninnekveld sjeldent har plass. Det er litt trist, men en naturlig konsekvens av voksenlivet med barn, pendlerjobber og andre forpliktelser. Venninnekveldene får få sin renessanse når ungene er litt større og livet er litt lugnere.

Ole Gunnar

Men, det jeg egentlig skal frem til er at hele den gjengen der var en veldig viktig del av livet mitt i mange år, og hele den kvelden satt jeg å kjente på hvor godt det var å ha dem rundt meg. Jeg følte at jeg selv ble en gladere og mer riktig versjon av meg selv. 

Smilende og fornøyd Råkvåging - Marit

Det var superdeilig å legge fra seg mammarollen litt og bare være Randi en hel kveld. Disse menneskene kjente meg jo før barna var påtenkt, så det ble liksom ikke bare til at vi snakket om barnehage, bleier og barnesykdommer. Det fineste med hele kvelden tror jeg var at jeg innså at det var akkurat som før. 

En av kveldens store overraskelser, Richard.

Folk var seg selv, bare litt eldre og med litt mer baggasje enn de hadde da vi var unge og naive. Det var herlig å høre om hvor bra de har det, og jeg kjente at jeg var litt lei meg for at vi ikke lenger sees like ofte. Jeg skulle gjerne vært en del av livet deres, og fått med meg små og store hendelser i dagliglivet, men sånn er det ikke lenger. Derfor ble jeg så utrolig ydmyk og rørt over at de faktisk tok turen til Fredrikstad for meg. Jeg kommer til å leve lenge på den kvelden, og håper kanskje at vi kan gjenta det før jeg fyller 40 i alle fall. Jeg må også få si at jeg er rimelig overrasket over Roger, som har fått i stand dette her, rett under nesen på meg. 

Fantastiske Roger, som ordnet alt sammen!

Liv og Ole Gunnar

Fornøyd bursdagsbarn

Etter denne strålende kvelden innser jeg at bursdager er et konsept jeg liker, så jeg tror jeg skal feire fler av dem. Herlighet, what's not to like? Jeg mener, gode venner, presanger (og så mye fint jeg fikk - masse bakeutstyr, kokebøker og andre bøker, iPad og vin....lykke), og kaker. Det blir jo ikke bedre enn det. Så, til alle dere som kom hit og feiret sammen med meg, tusen, millioner takk. Det betydde mye mer for meg enn dere tror! 

Dagens kakeprosjekt

Hvis folk visste hvor lett det er, ville konditorene stått uten jobb

Putekaka mi :)

Derfor elsker jeg høsten!

Dette er en post til ære for min gode venninne Liv. Sist jeg så henne kom hun med et lite hjertesukk, nemlig at hun aldri rekker å lese ferdig postene mine, fordi det jeg har sånn skrivediaré. Vel, denne gangen rekker du faktisk å lese mens du er på jobb. Jeg lover!

Solsikker er endelig tilgjengelige i butikken igjen

 

Små barnehender kan undersøke planter i dramatiske farger

Herlige omgivelser å gå på tur i

Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg nok prøvd å spise dem. De ser jo så delikate ut.

En vakker dag skal jeg også  ha en egen allé opp til huset mitt

Vakre farger mot himmelen

Edderkoppene lager vakre nett. Så lenge de holder seg unna meg er de fascinerende skapninger.

KK-mila og andre digresjoner!

Som alle dere som har meg på Facebook sikkert ikke har unngått å få med dere har jeg løpt KK-mila i helgen. Dvs, det er litt misvisende å si KK-mila, når det vitterlig "bare" var en halv mil jeg sprang. Du kunne nemlig velge på forhånd om du ville springe 5 eller 10 km. La oss bare si at jeg innså mine begrensninger og valgte fem. Det gjorde jeg klokt i, for i dag, to dager etterpå er jeg så støl at bare det å ta på seg skoa er en operasjon som krever nøye planlegging og stor gjennomføringsvilje. Jeg vurderte et lite øyeblikk å ta på meg Crocs da jeg skulle på jobb i dag. Alle som kjenner meg, om enn bare litt, kan nok skrive under på at det aldri ville falt meg inn å dukke opp i Crocs noe sted som innebærer kryssing av grensesteinen på eiendommen vår. Det er som med den grå slaskejoggebuksen min. Husker jeg tenkte jeg skulle ha på meg den en kveld jeg skulle på butikken. Jeg var sliten, lat og så trøtt at jeg var gusten i trynet. Buksa hadde jeg tatt på meg noen timer tidligere, fordi den lå der og lokket med sin sinnsykt myke innside. Hvordan kan noe så behagelig være så stygt??? Enden på visa var at jeg, etter å ha satt meg i bilen iført dette vidunderet av en bukse, snudde, kjørte tilbake og skiftet før jeg dro på butikken. Sånn er det med Crocs også. Om jeg vil aldri så mye, så får jeg hetetokter bare ved tanken på å gå noe sted i dem. At jeg faktisk vurderte seriøst å gå på jobb i dem sier veldig mye om hva helgens strabaser har gjort med meg. Men, hvem vet? Det har jo skjedd radikale forandringer her i de siste årene (jeg mener, delta i et organisert løp, hallo(!)), så plutselig gir jeg slipp på alle prinsipper og tropper opp på foreldremøte iført joggebukse, Crocs og sånn 80-talls treningsbody. Hvis det skjer, skal Roger få lov til å tvangsinnlegge meg ett eller annet sted. Men, tilbake til løpet. Jeg hadde i grunnen bare to ambisjoner når det kom til det. Jeg skulle komme meg gjennom på under en time (da jeg begynte å trene i mai, brukte jeg 1 time og 10 minutter på 5 km, ja, jeg vet det er hårreisende sakte, men da hadde jeg ikke trent på nærmere 15 år), og jeg skulle ikke bli sist. Heldigvis fikk jeg begge ønskene mine for dagen oppfylt. Jeg må nok konstantere at jeg befinner meg mye nærmere bunnen av lista enn toppen, men det har i grunnen lite å si. Jeg klarte løypa på 39:55 (massiv forbedring fra i mai), og kom på nihundreogettellerannet plass av ca 1300. Altså, ikke fantastisk for noen andre enn meg, men for meg var det en gigantisk seier bare å gjennomføre. Det fine med det er jo at det må være enormt potensiale til forbedring til neste år. Ja, for det ga mersmak, jeg blir nok å finne på startstreken neste år også.

Renate, en veldig god venninne fra studietiden tok turen fra Egersund til Oslo for å være med på løpet. Hun er hakket sprekere enn meg, og gikk for en hel mil. Jeg registrerte imponert at hun gjennomførte uten å være nevneverdig sliten en gang. Lurer på om jeg noen ganger kommer til å bli sånn? Tvilsomt, jeg er nok alt for makelig og lat til det. Vi fant imidlertid ut at det å ha et løp å se frem til er en fantastisk motivasjon for å ikke falle av treningslasset helt. Tradisjonelt har jeg jo bare klart å trene et par uker før jeg har gitt blanke, og bare sunket sammen i sofaen. Nå som jeg har hatt dette løpet hengende over meg har jeg jo ikke kunnet det. Det har stort sett blitt et par turer ut i uka +/-, og jeg har aldri gitt helt opp. Derfor har vi funnet ut at vi må finne et egnet løp på vårparten en gang også. Det er jo greit å ikke synke helt inn i Halloween, bursdager og julefella. Jeg har jo, under over alle under, funnet ut at jeg faktisk liker å være i aktivitet. Jeg sover mye bedre om natten, og jeg er mer opplagt når jeg skal være våken. Anbefales!

Resten av kvelden etter løpet hadde vi egentlig tenkt å drikke oss litt herlig småbrisne. Vi dro hjem, fikk frem likøren og Cosmo-en, og var fulle av pågangsmot. En halvtime etter satt vi helt utslitte i hver vår sofa og skikkelig anstrengte oss for å greie å følge med på hva den andre sa. Ikke fordi vi var fulle, men fordi vi rett og slett var helt utslitte. Øynene bare gled igjen, og vi måtte slukøret innse at vi har blitt for gamle til festing etter klokka ni på kvelden. Klokka hadde såvidt tippet ti da jeg syntes det begynte å bli på høy tid å finne senga. For noen år siden hadde jeg sikkert holdt ut til fire og fremdeles vært relativt våken. Det tar virkelig på å være topptrent (?) småbarnsmamma. Søndagen ble, utenom en liten svipp til Rygge med Renate, brukt sammen med ungene. Det var skikkelig herlig å få være sammen med dem, etter at jeg knapt så dem på lørdagen. Merker at jeg blir veldig grådig på de dagene i helgene, og at det skal veldig mye til for at jeg skal gidde å finne på noe uten ungene. I alle fall i løpet av de våkne timene deres. Etter at de har lagt seg er det helt greit å gjøre noe annet, men mens de er i full sving er det deilig å tilbringe litt tid sammen med dem. Det kjennes veldig godt at ukedagene blir veldig korte pga sen jobbing, og da er helgene sammen med dem gull.

Fineste mannen <3

Vakkerjenta

Energibunten vår!

Jeg har sagt det før, og dette er sikkert ikke siste gangen, men jeg elsker virkelig familien min. De herlige små ungene som er så betingelsesløst glade i meg, og for ikke å snakke om mannen min, som er glad i meg selv om han vet hvordan jeg er. Sånn i hverdagen på jobb og sånn er det jo så lett å tre på seg en maske, men Roger har levd med alle versjonene av meg. Fra den smørblide til superheksa. Superheksa har en tendens til å dukke opp når det er mye å gjøre, og når jeg er sulten eller trøtt. Da blir jeg helt urimelig og forventer at han bare skal lese tankene mine. Herlighet, det må jo være det minste en kan forlange. Også er det duket for slasken i meg. Den som aldri rydder, slenger skitne sokker i sofaen og bare forventer at andre skal ta husarbeidet. Den utgaven er vel kanskje den som har skapt mest skjær i sjøen. Egentlig så må jeg innrømme at jeg skjønner det godt. For å være helt ærlig så tror jeg at jeg hadde kastet ut meg selv for lenge siden. Skjønner ikke hvordan noen orker å bo sammen med det der. Det kan nok best beskrives som et minefelt, men jeg tipper at enkelte ting sikkert må være bra også, ellers hadde han sikkert dratt for lenge siden. Eller kanskje han bare er for lat til å starte på nytt? Jeg velger å tro at det er fordi jeg er så utrolig sjarmerende når den smørblide versjonen av meg er til stede.

Anyway, dette endte et helt annet sted enn jeg egentlig tenkte, men sånn er det når jeg skriver. Da har jeg ingen kontroll over det som øses ut av fingerspissene mine. De danser på tastaturet med en koordinasjon jeg bare kan drømme om i trimrommet. Sånn har jeg alltid jobbet med tekst. Jeg bare begynner å skrive også ser jeg hvor det ender opp. Planlegging av historier har aldri vært min sterke side, og jeg tror personlig at det er bra. Jeg liker at det er ett område jeg slett ikke har kontroll over, men som ikke er kritisk for å overleve. Skrivegleden er noe jeg alltid har hatt, og jeg har egentlig en "hemmelig" (den er vel egentlig kjent for ganske mange) drøm om å skrive en bok en gang. Problemet er bare at jeg har så utrolig dårlig fantasi. Skulle ønske jeg trodde at det var mulig for romvesener å plante ideer i hodet mitt, men jeg tror jo ikke på dem, så det er jo høyst usannsynlig at det kommer til å skje. Der skjedde det forresten igjen, teksten bare skled ut og ble noe helt annet enn jeg hadde tentk. Seriøst, romvesener? Hvis en stakkar som ikke kjenner meg leser dette så må de jo tro jeg er riv, ruskende gal. Og det stemmer jo forsåvidt. Uansett, poenget er, en vakker dag, når jeg finner på noe lurt skal jeg skrive den mye omtalte boken. Om ikke for andres øyne så i alle fall for mine.

Endelig har høsten kommet også. Vi har funnet frem luer og skjerf,  fått på vinterdynene og rognebærene farger naturen i de vakreste nyanser. Herlig!

Ha en strålende uke, peeps!

Jeg har en ny og alternativ karriere foran meg....

Nå er helgen snart her, og Gud, som jeg gleder meg. I morgen kommer Renate på en liten snarvisitt, og det blir garantert kjempegøy!

Uken har bare rast av sted. Det har vært full fart på jobb, men jeg har hatt tid til å kose meg litt også. Roger og jeg benyttet oss av at vi begge jobber i samme by, og tok en riktig så romantisk lunsj sammen. Det var så deilig å spise et helt måltid uten å bli avbrutt av unger som har ett eller annet presserende på hjertet. Å faktisk ha tid til å tygge maten er et undervurdert gode, det vet alle som har barn.

Romantikk på restaurant

Etter endt uke var jeg dautrøtt, og som seg hør og bør, belønnet jeg meg selv med en liten handlerunde etter jobb i dag. Resultatet ble et par svarte ankelboots, en genser, bootcut jeans og et smykke. Jeg sitter jo vanligvis og drømmer om klær på net-a-porter og lignende plasser, så jeg blir jo alltid så sinnsykt positivt overrasket når jeg går i vanlige butikker. Jeg mener det, du får jo en haug med klær for en slikk og ingenting. Dagens fangst løp seg på 1500 kroner og det syns jeg er mer enn akseptabelt. Pengene var en gave fra svigermor, og hun insisterte på at jeg skulle bruke de pengene på meg, og bare meg. Jeg kunne jo ikke annet enn å høre på henne, det var tungt, men jeg skal nok klare det :)

Jeg fikk også kjøpt inn en liten blomst til stua i dag, og jeg syns den ble så fin. Nå er utfordringen å få den til å overleve litt lenger enn til søndag. Klarer jeg det er det ny rekord, jeg har nemlig noe så unikt som giftgrønne fingre. Liker du ikke planten din kan du bare sende den til meg, så skal jeg ta på meg å sende den til et bedre sted. Deilig å vite at jeg har en alternativ karrierevei å slå inn på om kommunikasjonsjobben ikke funker. Englemakerske for planter, tenk for et visittkort!

Syns spesielt blomsterpotta var fin. Skal bruke den til krydder senere.

Høststemning i stua

Nå har jeg nok et brett med konfekt inne i fryseren, denne gangen har jeg kjøpt transfer sheets, så jeg er veldig spent på hvordan de blir seende ut til slutt. Ønsk meg lykke til!

God helg, alle sammen!

God samvittighet

I disse dager er jeg faktisk belemret med noe så uvanlig som god samvittighet. Som alle kvinner har jeg en tendens til å legge alt for mye på skuldrene mine, tenke på alle tingene jeg ikke får gjort, alle kiloene jeg skulle vært tynnere, all maten jeg ikke skulle spist, alt arbeidet jeg ikke har fått gjort unna og, sist men ikke minst, all treningen jeg ikke får tid til. I en utopisk verden skulle jeg veid 50 kg, hatt god tid til mann, barn, husarbeid, matlaging (selvfølgelig bare av sunn mat), samtidig som jeg skulle drevet egen suksessrik bedrift, vært toppolitiker og treningsguru.

Det er jo selvfølgelig ikke slik verden funker, men sånn er nå en gang vi kvinner, vi går rundt og tenker på alt vi ikke får gjort, i stedet for å klappe oss på skulderen og si at " I dag, i dag har jeg faktisk fått til dette her". Jeg har egentlig ikke fått til noe spesielt i dag. Jeg har gjort jobben min, vært litt med ungene, spist en halvsunn middag og trent bittelittegrann. Men, vet dere hva? Akkurat i dag så har jeg bestemt meg for at det er mer enn bra nok.

Det føles bra!