Dragekake, konfirmasjon og vennemiddag! En helg i fast forward.

Denne helgen har mamma vært her, pga konfirmasjonen til mitt søskenbarn Håkon. Her møtte vi masse slekt, og hadde en fin dag. I og med at jeg er inne i en kakebakeperiode spurte jeg om jeg kunne få lov til å bake en kake. Fikk vite at konfirmanten var glad i fantasylitteratur, så vi tenkte vi kunne bake en kake med en drage på. Etter litt googling ombestemte vi oss imidlertid, og fant ut at vi ville lage en skikkelig dragekake. 9 1/2 time inn i lagingen av skiten forbannet jeg meg selv. Seriøst, da laget med fondant skulle på kaken gikk alt galt. Den ble full av hull og kremen bare tøt ut. Jeg så for meg at vi måtte begynne helt på nytt, og lage en helt standard kake. Klokka ett på natta, dagen før vi skulle i konfirmasjonen fristet det egentlig lite. Etter litt brannslukking ble den imidlertid ikke så aller verst. Selvfølgelig, jeg ser at jeg har veldig mye å gå på, men til at det er den andre kaken jeg og Roger lager er det nok godkjent.

Some assembly required

Kremen skal på

Endelig ferdig med å få på bringebærkremen, det tok år og dag å få det fint....

Noe av pynten er klar

Tada!

One cute dragon coming up

Roger syntes den så litt molefonken ut, men jeg syns den ble ganske fin.

Konfirmasjonen var utrolig koselig. Masse god mat, spesielt noen tapaspølser som var noe av det bedre jeg har smakt. I tillegg var det så koselig å få treffe igjen diverse tanter, onkler og søskenbarn. Det var bare litt for lite tid til å snakke med alle sammen. Skulle egentlig hatt noen dager, når vi først samles sammen. 

Olivia og Roger i barnedåp. Den kjolen er nok det eneste med dyreprint som komme nær mitt hus (bortsett fra Ripper, da), men denne syns jeg egentlig var ganske søt.

Dagen i dag har vært brukt til å lage litt mer konfekt (de ble revet bort fortere enn svint), samt middag hos Jegana og Kristoffer. Selv om ungene var seriøst trøtte, hadde vi en skikkelig hyggelig kveld. God mat, drikke og herlig selskap. Jegana og jeg fikk litt tid til å drømme oss bort på jentetur i London, mens gutta drømte om tur til Oktoberfest. Nå blir det skikkelig sparing fremover, så kan vi kanskje realisere etter hvert. 

Perfekt konfekt, yum!

Ønsker alle sammen en koselig uke!

Ventemuffins og -konfekt :)

I skrivende stund venter jeg på at mamma skal komme med flybussen til Fredrikstad. Jeg er nemlig den heldige som skal få lov til å hente henne i byen. Kjenner at det er grufselig sent å være oppe, og har kjent det noen timer nå (til tross for at jeg har vært mye mer menneske i dag enn tidligere i uka. Tipper den nye rytmen begynner å sitte bedre). For å greie å holde meg våken har jeg faktisk gjort litt nyttige ting i kveld.  Har bakt noen gode blåbær cup cakes (jeg håper i alle fall de er gode), og as we speak, står noen herlige mintsjokoladekonfekter i fryseren for å stivne. Jeg elsker å lage mat, og det eneste som er synd med matlaging er at jeg aldri greier å spise opp før det blir dårlig.

Tro det eller ei, men for meg er det beste med maten å lage den. Kanskje bortsett fra disse sjokoladene da, de tror jeg nok jeg skal greie å spise opp. Kjenner jeg Roger og Oscar rett så får jeg muligens litt hjelp også. Men, tilbake til poenget mitt, det verste jeg vet er når jeg har bakt eller lagd noe som faktisk ser fint ut (det skjer ganske sjeldent, men det har hendt), også er jeg nødt til å ramponere det for å spise det. Tenk å ødelegge kunstverkene slik! Alternativet er dessverre så mye verre. Det er liksom ingen vits i at det står og ser pent ut til det er muggent, heller. Da har jo ingen fått glede av det. Tror jammen meg at jeg må tilby både mamma og Roger en cup cake i kveld, jeg.

Denne og hvit sjokolade er hovedingrediensene i konfektene jeg lager. NAM!

Så langt, en trøtt uke!

Haff, denne uka har vært relativt tøff. Nå er de glade permisjonsdagene våre over, og vi er tilbake til tilværelsen der vi begge jobber i Oslo. For å få på plass all logistikken må vi stå opp senest kvart over fem, alle mann, og det merkes. Jeg er jo B-menneske ned til kjernen i sjela, så dette har rett og slett vært en grufull uke. Jeg mener det, å stå opp så tidlig burde rett og slett vært forbudt!

En ting er selve oppstandelsen, det går relativt greit. Verre er det at du etter litt over en time på tog, hvor du blir mer og mer døsig, men ikke klarer å sovne fordi sidemannen snakker høyt i telefonen, snorker, lukter vondt, ser gal ut, hamrer løs på en PC som om hans siste time er kommet, tygger frukt for høyt, breier seg ut over setet ditt, sikler på skuldra di, ser farlig ut, er usedvanlig kjekk (har enda ikke skjedd, jeg venter i spenning, har med seg fem unger som alle må sitte i samme sete (sett inn det som passer), skal komme deg til jobb på så kort tid som mulig, og samtidig prestere. Jeg føler vel kanskje ikke at uka så langt har vært min beste sånn prestasjonsmessig, men jeg har store planer om å være mer opplagt neste uke. Det betyr vel at jeg må legge meg ca en time etter ungene, men det får heller være.

Ungene merker jo selvfølgelig også at det er et nytt regime. Vi må faktisk vekke dem på morgenen. Heldigvis er de ganske blide og fornøyde, bare de får det de skal ha av mat så snart vi har bevegd oss ned trappa. Vi kan jo bare prøve oss på å stelle dem først, da blir det ramaskrik helt til vi har avlevert i barnehagen. Baksiden med denne tilværelsen er jo at vi får ekstremt lite tid med barna, og at barna er ganske sure og trøtte på ettermiddagen. Det gjør sjansen for koselige familiemiddager ganske mager, men vi prøver med freidig mot, hver dag. I dag var vi rett og slett nødt til å legge Olivia før middag (hun hadde selvfølgelig fått det hun skulle ha), mens Oscar hadde hylt nesten non-stop siden vi kom hjem fra barnehagen. Middagen hjalp heldigvis på humøret, men da var det jo leggetid. Heldigvis holdt han seg våken så Roger fikk lest litt til ham. Nå holder de på med Doktor Dyregod, og jeg syns det er skikkelig koselig å høre på dem. Jeg husker hvordan jeg satte pris på å bli lest for da jeg var liten, og jeg håper ungene mine får den opplevelsen av bøker, også. Tror du får veldig mye gratis på skolen hvis du er glad i å lese.

Oscar er ikke den eneste som har flata ut på sofaen denne uka, men han var definitivt den eneste som var fotogen nok til å bli tatt bilde av.

En fordel med dette jaget er jo selvfølgelig at ungene er temmelig greie å legge for kvelden. De har egentlig tullet litt med den legginga i det siste, men etter at vi begynte stå-opp-klokka-alt-for-tidlig-helvetet har det regulert seg fint selv. Akkurat det er veldig fint, da blir det et par timer på meg og Roger før det er natt. Denne uka har dessverre også vært akkurat så stressende at jeg ikke har hatt tid/energi til å trene. Jeg har vært helt utslått hver eneste dag (ja, jeg vet det er da man egentlig bør tvinge seg ut, men jeg orker bare ikke), så sofaen har vært min veldig nære venn på kveldstid. Kjenner at det skal bli übergodt med helg snart, og håper ungene ikke vekker oss så alt for tidlig i helgen. Hvis jeg kjenner dem rett skal de vel ta igjen, så da må vi vel likevel opp i gryningen.

'twas a very good day

I går ble det ikke noe blogging, mest fordi det stort sett gikk i ett hele dagen. Vi sto opp, lagde oss kosefrokost (fullkornsvafler, som ble så tunge at de kunne tatt livet av et litt over gjennomsnittet stort insekt, i alle fall, men gode var de). Det var knallvær i går, så vi fant ut at vi i alle fall ikke kunne sitte inne. Vi bestemte oss for å innta Gamlebyen. Der gikk vi rundt på vollene (jeg nekter å si "tælla på vollane"), mata endene (med restene av vaflene, jeg var litt engstelig for at endene kom til å synke, men de er tøffere enn de ser ut til), så på geitene og hadde en liten piknik i gresset.

Har faktisk tid til å se på mamma, innimellom

Klatremus

Oscar og Olivia storkoste seg i finværet, men du vet, det kan ikke vare evig. Siden jeg fikk ubeskrivelig lyst på en Cosmo mens jeg satt der i solen, ble det plutselig viktig å rekke polet. Vi drikker jo nesten aldri noe særlig, i alle fall ikke noe mer avansert enn øl og vin, så da måtte vi jo kjøpe absolutt alt. Det ble en dyr affære, må jeg si. Tror rett og slett jeg må vurdere å bli en fullblods harry-handler. Til nå har vi bare kjøpt en del mat der borte, men nå tror jeg at jeg skal gå for full pakke. Kjøtt, røyk og sprit, er det ikke det de handler? Må bare begynne å røyke igjen, da, evt. kjøpe noe for en av de stakkarene som fortsatt røyker.

Etter endt handletur, gjorde vi oss klar for besøk. Som dere (sikkert ivrige) blogglesere har fått med dere, hadde jo jeg og Roger bakt et vidunder av en kake. Jeg prøver jo faktisk å ta av noen kilo, og det er ikke helt forenelig med min nye hobby. Dermed må vi ha litt hjelp til spisedelen. Heldigvis har vi gode venner, som mer enn gjerne trår til i kriser. Kristoffer, Jegana og Amanda kom innom og gjorde en hederlig innsats på kakespisingsfronten og Roger og jeg var ikke noe dårligere.

Etter at ungene hadde sovnet i går, de sovnet for en gangs skyld tidlig, laget jeg og Roger oss skikkelig hjemmelagd lasagne, tok et glass vin og bare slappet av. Etter maten fikk jeg min etterlengtede Cosmo også, så kvelden var herlig fullkommen. Da gjorde det nesten ingenting at det kom inn en lys våken tass på rommet vårt klokka 05.20 i natt (hahah, blank løgn, jeg ble supersur og hadde mest lyst til å bare finne meg et telt og grave meg ned....). Siden da har det egentlig gått i ett her i gården. Frokost, bleieslutting og litt smårydding...for et spennende liv, men det er faktisk akkurat sånn jeg vil ha det for tiden. Tid sammen med familien er ren luksus!

I dag blir det nok også kakebaking og mat som står i fokus. Det blir liksom et visst matfokus, når man både skal lage mat som er sunn (sånn at jeg ikke eser ut enda mer), og som samtidig skal være balansert og næringsrik nok til at ungene kan spise den. Nå har heldigvis den fine, fine tida kommet. Når verden blir full av fine farger, og ikke minst, butikkene blir full av herlige grønnsaker og lammekjøtt...nam, nam....!

Herved dokumentert at også jeg og Roger var med

Myser mot sola

Pappa og Oscar med utsikt over Fredrikstadbrua

Piknik

TGIF

Endelig fredag. Etter en laber treningsuke ble det i alle fall en liten tur ut i kveld. Nå er det klart for Pernille Sørensen-show, talglys og et par sjokoladebiter. Satser på at det neste uke blir litt færre sjokoladebiter og litt mer trening, nå legger jeg fra meg den dårlige samvittigheten og tar helg :)

På tide å finne frem høstlysene

God fredag, alle sammen!

Som jeg nevnte på facebook tidligere i dag var jeg så dum at jeg gikk innom Cacas i dag. Det endte med full pose og tom lommebok. Full av inspirasjon dro jeg hjem for å bake. De som har sett mine tidligere forsøk på kakebaking vet at jeg ikke akkurat er et naturtalent. Mine kaker har en helt egen tendens til å falle sammen, smuldre fra hverandre, eller bare generelt bli stygge.

Med det i mente så jeg for meg en kveld full av banning og sverting, med magert resultat. I stedet ble kvelden alt annet. Roger og jeg samarbeidet om å lage mmf, kakebunn og dekor, og vi hadde det faktisk utrolig hyggelig. For en gangs skyld var det en kveld uten TV, film eller noe annet passiviserende (du vet, der man ender opp i hver sin sofa uten å egentlig gjøre noe). 

Og, vet dere, det magiske skjedde faktisk. Kaken virker som den både kommer til å smake godt (ut fra smaksprøvene underveis), og den ser faktisk ikke så helt forferdelig ut heller. Er det kanskje lov å være litt stolt??? Vi har jo tross alt lagd absolutt alt (- den svarte fondanten, men dekorasjonene har vi lagd) selv.

Her er resultatet :)

Dårlig start!

Våkna i dag, en time etter at jeg egentlig skulle vært oppe. Jepp, en hel time, og jeg som aldri forsover meg. I dag har vi selvsagt også heldagsmøte med jobben, der selveste direktøren og alle de viktigste menneskene skal være. Jeg så jo for meg at møtet begynte åtte, så jeg ble jo dødsstressa. Vurderte seriøst alvorlig hvordan jeg skulle greie å dusje, spise og så komme meg til togstasjonen på to minutter. Selv om det var tidlig skjønte jeg relativt fort at det var nytteløst. Endte med at jeg satt slukøret (og avsindig trøtt) på sengekanten og skrev en flau melding til sjefen min, der jeg bekjente mine synder. Men, O'store lykke, hun kunne til min glede fortelle at møtet først begynner klokka ti!

I gledesrusen over å ha slike oseaner med tid, tok jeg meg tid til å kose litt med Oscar da han kom tassende inn på soverommet vårt. Kjempekoselig, men selvfølgelig strakk jeg det ut akkurat litt lenger enn jeg burde. Dette gjorde at da jeg var på vei ut døra, skar det seg igjen.

Rutinemessig, som jeg alltid gjør sjekket jeg vesken for lommebok, telefoner, togkort og adgangskort på jobb. Adgangskortet var ikke å oppdrive. Jeg hadde egentlig ikke tid til å lete etter det, men jeg måtte jo bare. Der sto jeg, rev nesten av håret av stress, mens jeg snudde veska opp ned, sjekka en skuff og prøvde å se i sekken jeg hadde med på tur i går, samtidig. Til slutt måtte jeg bare innse at kortet var vekk, og at jeg bare måtte dra (det hadde vært for pinlig å komme for sent til et møte klokka ti, når sjefen fikk livstegn fra meg i halv sju-tiden.

I det jeg krafsa rundt i veska etter bilnøklene, hva tror du fingrene mine tilfeldigvis kom borti. Jepp, helt riktig, det pokkers adgangskortet!

Som om ikke det var nok, var selvfølgelig bilen helt neddogget, så da jeg kjørte ut fra veien vår hadde jeg såvidt greid å skaffe meg et bittelite hull til utsikt. Jeg hadde sikkert kommet i en sånn skrekkbilde-serie i VG eller lignende hvis noen hadde sett meg (og det kan jo hende at noen har gjort, jeg så jo nesten ikke en dritt, så jeg kommer til å sjekke VG med jevne mellomrom i dag).

Omsider vek duggen såpass at jeg kunne kjøre ut på hovedveien, og jeg kunne stressa konstantere at jeg var alvorlig sent ute. Jeg durte på, uten å bry meg alt for mye om fartsgrenser (dere har alle møtt den superirriterende bilen som bråbremser foran fotoboksene, vel, i dag var det meg. Sorry, alle medbilister). Langt om lenge ankom jeg togstasjonen med to minutters margin på toget.

Hurra, tenkte jeg optimistisk....helt til jeg innså at det ikke var en eneste parkeringsplass innen rekkevidde. Jeg var altså nødt til å parkere på en plass et godt stykke unna. Heldigvis har jeg trent bra i det siste, så med en innlagt morgenspurt rakk jeg akkurat toget. Det var nemlig, tradisjonen tro, et par minutter forsinka.

Nå sitter jeg på toget, svett, dårlig sminka og med vått hår, klar for å imponere alskens direktører. Det kommer jo sikkert til å gå kjempebra. Jeg er jo kjent for min sprudlende væremåte og magnetiske utstråling...og yeah, lets do this! Gaaaaaah, tror jeg bare kryper under en stein og sover i stedet :-/