Kjærlighet

I går da jeg skulle gå hjem fra jobb observerte jeg et ekstremt amorøst par. De sprang mot hverandre, overøste hverandre med kyss, og mannen holdt rundt henne mens de snakket, kysset og tydeligvis var svært glade over å se hverandre igjen. Jeg konkluderte derfor med at det måtte være evigheter siden sist de møttes. Men, vent! Tenk om de bare hadde vært borte fra hverandre noen små timer? Kanskje det var bare en liten arbeidsdag som skilte dem fra hverandre. Vi husker vel alle den fasen der bare en halvtimes fravær var nok til å få oss til å føle at verdenshav lå mellom oss? Mine egne reaksjoner når jeg ser sånne par har tydeligvis endret seg litt gjennom årene. I mine første unge år, som single, møtte jeg slike par med en mildt sagt bitter holdning. Jeg kunne ikke fatte hvorfor slikt ikke var forbeholdt det private rom. Måtte de flashe den irriterende lykken, de blussende kinnene og den rosa holdningen sin midt i ansiktet på oss som enda ikke hadde funnet den utkårede? Hvem tror de at de er, som går rundt og får meg til å føle at hele livet mitt er en vits? Jeg vil kalle dette vinteren.

Deretter traff jeg jo etter hvert, som kjent, min kjære Roger. I et års periode tror jeg nok at jeg, O' skrekk og gru, kanskje var 50 prosent av et sånt irriterende par. Det var som en slags magnet som bare tvingte oss til å gå rundt med kyss og klem hele tiden. Til alle single som måtte ha sett meg i den perioden vil jeg bare si unnskyld! Det er som en besettelse, hormonene flommer over og lykken er enorm. Vi var kommet til våren.

Som de fleste som har vært i et etablert forhold over litt tid sikkert vet så varer ikke dette evig. Heldigvis. Etter det første amorøse året, eller i et vennepar sitt tilfelle, de fem første, roer det seg gradvis ned. Ikke sånn at man aldri viser den andre tegn på kjærlighet. Man bare trenger ikke å prakke det på verden overalt hvor man befinner seg. Det går faktisk an å sitte ved siden av hverandre i en sofa uten å være liplocked. Ja, det er endatil mulig å gjennomføre en større handlerunde sammen, helt uten å være fysisk. Det som imidlertid er lagt til i forholdet er en slags inderlighet og nærhet som bare kan oppstå gjennom felles opplevelser. Hverdagen er vel egentlig der og det kan, sammenlignet med de nyforelskede, føles litt grått og trist. Jeg føler vel at Roger og jeg er kommet til disse hverdagene. Det går sjelden en dag uten et kyss eller en klem, men skulle det gjøre det er det ikke krise. Vi er kanskje blitt det andre kaller gjennomsnittlige og kjedelige. Det de ikke får se er derimot inderligheten i blikkene våre når vi faktisk sier at vi elsker hverandre. Den gjensidige respekten vi føler for den andres behov. Ofrene vi begge gjør i hverdagen for at den andre skal ha det bra. Bak dette ligger det mange år med trening, som til slutt har endt i en slags perfeksjonert rytme. Et dypt ønske om at den andre skal få realisere seg selv og at livet skal bestå av fine opplevelser sammen. Kanskje er det ikke like stormende som før (misforstå meg rett, det stormer fortsatt av og til), kanskje er vi ikke like irriterende å se på i kinokøen. Likevel, tror jeg vi har noe som veldig mange higer etter. En visshet om at vi hører sammen. Gjennom de grå dagene og gjennom de store hendelsene. En nærhet og inderlighet som mange aldri får oppleve. Hvis jeg måtte velge, ville jeg valgt bort de stormende dagene fortere enn en Fredrikstad-frue snakker. Det er nemlig disse dagene som gjør at jeg ser optimistisk på fremtiden. Disse dagene som får meg til å høre til et sted. Et sted der det er godt å være og som jeg vet ikke vil forvitre til ingenting i løpet av sekunder. Nå ser jeg på sånne romantiske par på gaten og tenker "åh, så søte de er". Håper de holder sammen helt inn. Statistisk sett gjør vel ikke alle det, men jeg kan jo late som. Roger og jeg har kanskje kommet til sommeren i forholdet vårt og jeg håper det blir en lang en. En lang, lat sommer, med løfter om en varm høst i vente. Det er dette jeg kaller kjærlighet.

Til alle som led seg gjennom dette innlegget - Ja, jeg vet det er suppete på grensen til det kvalme, men det måtte skrives og du måtte jo ikke lese hele ;)