Siden sist...

Man skulle egentlig tro at jeg hadde hatt god tid til å blogge det siste halve året, men inspirasjonen har, mildt sagt, vært fraværende. I januar fant ut at vi hadde litt lyst til at Oscar skulle få søsken, og siden vi hadde brukt så lang tid på å få på plass ham, bestemte vi oss for å sette i gang med prøvingen. Som sagt, så gjort. Jeg regnet med at dette kom til å ta minst et halvt år, og så derfor for meg å være gravid igjen sånn i august, september. Sjokket var derfor stort da lille knøtt bestemte seg for å feste seg allerede etter en prøveperiode. Tror sjokk, angst og uendelig stor glede kan beskrive følelsene mine da jeg fant det ut. Jeg var sjokka over at det gikk så fort, fikk angst fordi Oscar enda ville være så liten og gledet meg uendelig mye fordi jeg skulle bli mamma til enda et lite mirakel. 

Statistisk sett er det visstnok større sjans for å få gutt igjen hvis du allerede har en gutt. Jeg forberedte meg derfor mentalt på å bli mamma til to små rampegutter. Overraskelsen var derfor stor da ultralyden 30.mai viste at det var en liten jente som hadde bosatt seg i magen min. Jeg trodde vel ikke helt på det, jordmødre som har prøvd å tolke kornete bilder har tatt feil før. Da vi imidlertid fikk samme beskjed igjen etter en 3D ultralyd i uke 28 ble jeg 90% overbevist. Vi slapp heldigvis unna med store navnediskusjoner, da vi var veldig enige fra første stund om at hvis det var en jente skulle hun hete Olivia. 

Året skred fram, jeg ble feitere og feitere og surere og surere. Jeg mener det, Gud må være mann, ellers hadde han aldri latt svangerskap være så slitsomme. Ikke nok med at man går der og er feit og sliten. På slutten sover man dårlig også. Så, når den nyfødte endelig kommer og du i teorien skal kunne møte våkennetter og amming med et smil, er du allerede utslitt. Vel, nok om det. Et ørlite sidespor, der. Da terminen den 26. oktober kom og gikk uten at noe skjedde gikk jeg inn en slags følelsesdød. Jeg var som mange andre tilsynelatende utålmodig, for det skal man jo være, men innerst inne hadde jeg bare konkludert med at denne babyen aldri kom til å komme. Jeg så ikke for meg at hun noen gang kom til å komme ut, jeg hørte jo folk si at det nå bare var snakk om dager, men det var helt usannsynlig og uvirkelig for meg. Jeg klarte rett og slett ikke ta stilling til det. Jeg var i bunn og grunn innstilt på å være gravid til jul, minst. Da jeg våknet av at jeg hadde litt vondt på morgenen den 31.oktober (tror det var i halv sekstiden jeg våknet) tenkte jeg at det nok bare var kynnere som spilte meg et puss igjen. Til tross for at riene (ja, for det var det) ble verre og verre utover morgenkvisten måtte Roger nesten tvinge meg til å få lov til å ringe på føden. De gav beskjed om at det bare var å komme og jeg tok på meg de høyhælte skoene som stod i gangen og gikk ut. I løpet av bilturen som tar ca 10 minutter, husker jeg at jeg sa til Roger at de sikkert kom til å sende oss hjem igjen. Det var sikkert bare jeg som søyt og klagde for ingen grunn. Jeg har vel aldri tatt mer feil. Vi var inne på sykehuset kvart over sju sånn ca og ti over halv ni lå Olivia på brystet mitt. 

På bildet over er vi nok relativt slitne begge to, til tross for at fødselen var gjort på et blunk. Allerede samme kveld var mamma og Oscar på besøk. Oscar var vel ikke veldig imponert og syntes det var forferdelig unødvendig av den derre babyen å gråte sånn. Heldigvis har de blitt veldig gode venner senere og Oscar er en vannvittig flott storebror. Han elsker å få lov til å holde henne i fanget og koser med henne hver dag.

Olivia er en tøff liten personlighet som til tider sliter oss ut med nattevåk og skriking, men aller mest ligner hun nok på mamma'n sin. Hun sover nemlig veldig mye hvis hun ikke har mageknip og sover hun ikke spiser hun (tro hvor hun har det fra). Hun er nok også uten tvil en liten pappajente og trives veldig godt i fanget til pappan sin. 

(Vi er så uhyre flinke til å tenke motiv når vi tar bilder, her i huset, så prøv om dere greier å overse den fine, rosa håndduken som henger over sofakanten. Den drakta hun har på seg her hadde forresten jeg da jeg var liten).

Nå går dagene for det meste til juleprepping, amming og administrering, føler jeg. Jeg har sjeldent to sekunder til meg selv, men det er for det meste helt greit. Der det kom som et totalt sjokk første gangen var jeg tross alt litt bedre forberedt på det denne gangen. Det er imidlertid ikke til å stikke under en stol at jeg gleder meg til denne spedbarnsperioden går mot slutten. Jeg gleder meg veldig til hun i alle fall kan spise litt fast føde og til hun kan kommunisere litt mer med oss. Men, jeg vet jo at det kommer så jeg ser lyst på dagene fremover. Det skjer jo nye ting hele tiden og alt skjer så fort. Til tross for det jeg skrev om at jeg gleder meg til spedbarnsperioden er over, hender det at jeg bare har lyst til å sette på pauseknappen og forbli i øyeblikket. Det er så mange sånne øyeblikk der man bare får sånne herlige små stikk av at man er helt tilfreds og at verden er et godt sted å være. Og dette er 90% på grunn av ting ungene gjør. Et lite smil fra Olivenen min er nok til at all nattevåk er verdt det, og Oscar trenger nesten bare å se på meg for at jeg skal kjenne på lykkefølelsen. Selv om jeg har helt fremtidspanikk pga arbeidssituasjonen min, må jeg til syvende og sist innrømme at det er et herlig liv vi lever!