Surreal but nice

Kom plutselig til å tenke på at om ikke alt for lenge, kommer noen til å kalle meg "mamma". Hvor sykt er ikke det? Også jeg, som ikke er moderlig i det hele tatt. Jeg, som ikke liker barn, som ikke kan fordra hyling, skriking, gulp og spytt. Plutselig har jeg satt dette vesenet til verden som gjør alt dette. Det mest populære for tiden er gulping og spytt som renner ut av munnen. Som den fødte mor jeg er, tilbringer jo avkommet en del tid i mitt fang, hvilket fører til at jeg alltid føler meg så delikat og fresh. Gensrene mine er nemlig som oftest, med mindre de har kommet rett ut av klesskapet og jeg ikke har fått plukket opp gullet enda, fulle av spyttrester og gulp. Det, i tillegg til tidligere nevnte lekkasjeproblemer fra egne kroppsdeler får meg til å lure på hvordan jeg egentlig overlever? Jeg, som ikke takler å se gammel mat en gang uten å bli kvalm. For dere som ønsker å stay fresh anbefales ikke mammarollen i alle fall.

Men, som sagt...om ikke mange år, kommer noen til å kalle meg "mamma". Jeg kommer, for en stakket stund i alle fall) til å være den allvitende. Den som avgjør om den neste timen skal bestå av glede eller raseri, Drømmehagen eller nattesøvn. Jeg må si at jeg føler meg ikke helt som en mamma enda. Eller, jeg gjør jo alt en mamma skal gjøre. Har permisjon, ser dårlige serier på day-time TV, rusher til Helsestasjonen for veiing, måling, testing av motorikk, vaksinering (ikke rart at samfunnet er sykelig opptatt av vekt, forresten...det starter allerede i menneskets første levedøgn), går på trilleturer, ammer in public (enda ikke helt komfortabel med det, men det kommer vel), trøster, bysser, synger nattasanger, bader osv, osv...Høres ikke livet utrolig spennende ut?

Vel, det er faktisk spennende. Who would have thought so? Jeg tilbringer dagen med å gjøre de rareste ting for å lokke fram et smil hos gutten min (den lille, ikke Roger). Og han smiler, i ett sett. Han er selvfølgelig verdens skjønneste lille skapning. Jeg bruker også uforholdsmessig mye tid på gulvet, for å få ungen til å ta etter en random leke. De siste dagene har jeg til og med, i mangel av noe bedre, oppfyllt funksjon som levende bitering. Kan virke som om han begynner å få tenner, og det med bitering har han ikke helt funnet ut av enda. Mammas finger derimot...yummy! Kanskje alt dette gjør meg til mamma? Selv om jeg syns det høres surrealistisk ut å skulle være det. Jeg tror nok i alle fall at det som definitivt gjør meg til mamma er at jeg ville gitt ham alt jeg har om det skulle behøves. Det er ikke den ting jeg ikke ville gjort. Jeg tørker til og med gulp for millionte gang i dag med et smil om munnen. Det er jo tross alt stort sett bare melk, og det er jo ikke farlig ;)