Sweet Lord and all his fat little Cherubs!

Når ungene bestemmer seg for å gi oss et julemirakel så gjør de det grundig! I natt har de sovet hele natten, og kun avbrutt av noen matinger fikk vi sove til halv ett (!) i dag. Jeg er offisielt i sjokk!

Partyløva mi

Veslejenta våken, som seg hør og bør sent på en 2.juledag...

Lille julekjekkasen min!

Oscar fikk seg PC til jul med besteforeldrene på Lesja. Til tross for at han er litt for liten til å forstå spillene er han storfornøyd, den lager jo tross alt lyd når han trykker på knappene ;-)

Julaften Moccha

Mens frokostjulegrøten står og putrer på ovnen lagde jeg meg en Moccha. Var så trøtt siden vi holdt det gående til i tre/halv-fire tiden i natt at jeg trengte litt koffein for å holde det gående. Det jeg ikke tenkte på var at vi har en liten en som skal smake på absolutt alt vi har (med mindre det er grønnsaker...kan jo ikke risikere å få i seg noe sunt). Det endte med at jeg måtte lage en egen kaffefri versjon til ham (er nemlig litt usikker på om kombinasjonen koffein+energisk toåring hadde vært gunstig). Anyway, point being, nå sitter vi begge og koser oss med 'morgenkaffen' mens vi ser på kalendergaven til Oscar (Timmy Tid).

God Jul!

Dear Santa!

Since I've been very good this year, I would like you to know that I would really love to have two children who actually sleep at night for christmas. Am not suggesting that you switch the two I've got into some other children, but of you could just do something to change their sleeping pattern I would be thrilled.

Thanks in advance!

Best regards

PS: Just to give you an idea of how insane they are making me at the moment I've enclosed a picture. I've named it 'Raving lunatic'

Material Girl

Selv om jeg stort sett er fornøyd med tingenes tilstand er det et par ting jeg gjerne skulle ha endret på. Jeg skulle gjerne vært bare pittelitt rikere og tynnere. Jeg drømmer om å kle meg i klær fra net-a-porter.com - jeg likte blant annet denne toppen veldig godt. Jeg ser for meg at jeg godt kunne ha kledd meg i hele det antrekket på jobb en dag, f.eks.

Eller disse fantastiske skoa her....sikle, sikle

I stedet er jeg feit og fattig, så det nærmeste jeg kommer pene jobbklær er Hennes & Mauritz.  Sukk, er liksom ikke helt samme schwungen over det. Jeg er så grenseløst lei av å føle meg så ufresh etter å ha gått gravid og fått deigmage igjen.

Noen av dere innvender kanskje at jeg ikke har noenting i verden å syte over og at dette er bagateller. Ja, jeg vet jo det. Men, det hadde gjort under for selvfølelsen å komme i litt finere klær, f.eks om jeg teoretisk sett skulle fått et jobbintervju eller noe sånt noe. Den ene delen av problemet bør det jo egentlig også være enkelt å gjøre noe med, men jeg er dårlig på å slanke meg. Jeg ender som regel opp med et par ukers hardkjør, før jeg sakte men sikkert gir opp og havner i samme dårlige vaner som før. Jeg bare greier ikke å finne en treningsform som appellerer til meg, bortsett fra svømming. Det er det dessverre alt for tidlig å begynne med i forhold til fødselen, men jeg gleder meg til jeg skal. Hvis jeg bare ikke hadde måttet vise meg i badedrakt for å få trent. Men, men...vi dro jo støtt og stadig på badeland med Oscar og når jeg overlevde det da, overlever jeg nok nå også. 

I mellomtiden får jeg bare fortsette å sikle og late som jeg er fresh...kanskje jeg til slutt ender opp med å tro på det selv ;-)

Siden sist...

Man skulle egentlig tro at jeg hadde hatt god tid til å blogge det siste halve året, men inspirasjonen har, mildt sagt, vært fraværende. I januar fant ut at vi hadde litt lyst til at Oscar skulle få søsken, og siden vi hadde brukt så lang tid på å få på plass ham, bestemte vi oss for å sette i gang med prøvingen. Som sagt, så gjort. Jeg regnet med at dette kom til å ta minst et halvt år, og så derfor for meg å være gravid igjen sånn i august, september. Sjokket var derfor stort da lille knøtt bestemte seg for å feste seg allerede etter en prøveperiode. Tror sjokk, angst og uendelig stor glede kan beskrive følelsene mine da jeg fant det ut. Jeg var sjokka over at det gikk så fort, fikk angst fordi Oscar enda ville være så liten og gledet meg uendelig mye fordi jeg skulle bli mamma til enda et lite mirakel. 

Statistisk sett er det visstnok større sjans for å få gutt igjen hvis du allerede har en gutt. Jeg forberedte meg derfor mentalt på å bli mamma til to små rampegutter. Overraskelsen var derfor stor da ultralyden 30.mai viste at det var en liten jente som hadde bosatt seg i magen min. Jeg trodde vel ikke helt på det, jordmødre som har prøvd å tolke kornete bilder har tatt feil før. Da vi imidlertid fikk samme beskjed igjen etter en 3D ultralyd i uke 28 ble jeg 90% overbevist. Vi slapp heldigvis unna med store navnediskusjoner, da vi var veldig enige fra første stund om at hvis det var en jente skulle hun hete Olivia. 

Året skred fram, jeg ble feitere og feitere og surere og surere. Jeg mener det, Gud må være mann, ellers hadde han aldri latt svangerskap være så slitsomme. Ikke nok med at man går der og er feit og sliten. På slutten sover man dårlig også. Så, når den nyfødte endelig kommer og du i teorien skal kunne møte våkennetter og amming med et smil, er du allerede utslitt. Vel, nok om det. Et ørlite sidespor, der. Da terminen den 26. oktober kom og gikk uten at noe skjedde gikk jeg inn en slags følelsesdød. Jeg var som mange andre tilsynelatende utålmodig, for det skal man jo være, men innerst inne hadde jeg bare konkludert med at denne babyen aldri kom til å komme. Jeg så ikke for meg at hun noen gang kom til å komme ut, jeg hørte jo folk si at det nå bare var snakk om dager, men det var helt usannsynlig og uvirkelig for meg. Jeg klarte rett og slett ikke ta stilling til det. Jeg var i bunn og grunn innstilt på å være gravid til jul, minst. Da jeg våknet av at jeg hadde litt vondt på morgenen den 31.oktober (tror det var i halv sekstiden jeg våknet) tenkte jeg at det nok bare var kynnere som spilte meg et puss igjen. Til tross for at riene (ja, for det var det) ble verre og verre utover morgenkvisten måtte Roger nesten tvinge meg til å få lov til å ringe på føden. De gav beskjed om at det bare var å komme og jeg tok på meg de høyhælte skoene som stod i gangen og gikk ut. I løpet av bilturen som tar ca 10 minutter, husker jeg at jeg sa til Roger at de sikkert kom til å sende oss hjem igjen. Det var sikkert bare jeg som søyt og klagde for ingen grunn. Jeg har vel aldri tatt mer feil. Vi var inne på sykehuset kvart over sju sånn ca og ti over halv ni lå Olivia på brystet mitt. 

På bildet over er vi nok relativt slitne begge to, til tross for at fødselen var gjort på et blunk. Allerede samme kveld var mamma og Oscar på besøk. Oscar var vel ikke veldig imponert og syntes det var forferdelig unødvendig av den derre babyen å gråte sånn. Heldigvis har de blitt veldig gode venner senere og Oscar er en vannvittig flott storebror. Han elsker å få lov til å holde henne i fanget og koser med henne hver dag.

Olivia er en tøff liten personlighet som til tider sliter oss ut med nattevåk og skriking, men aller mest ligner hun nok på mamma'n sin. Hun sover nemlig veldig mye hvis hun ikke har mageknip og sover hun ikke spiser hun (tro hvor hun har det fra). Hun er nok også uten tvil en liten pappajente og trives veldig godt i fanget til pappan sin. 

(Vi er så uhyre flinke til å tenke motiv når vi tar bilder, her i huset, så prøv om dere greier å overse den fine, rosa håndduken som henger over sofakanten. Den drakta hun har på seg her hadde forresten jeg da jeg var liten).

Nå går dagene for det meste til juleprepping, amming og administrering, føler jeg. Jeg har sjeldent to sekunder til meg selv, men det er for det meste helt greit. Der det kom som et totalt sjokk første gangen var jeg tross alt litt bedre forberedt på det denne gangen. Det er imidlertid ikke til å stikke under en stol at jeg gleder meg til denne spedbarnsperioden går mot slutten. Jeg gleder meg veldig til hun i alle fall kan spise litt fast føde og til hun kan kommunisere litt mer med oss. Men, jeg vet jo at det kommer så jeg ser lyst på dagene fremover. Det skjer jo nye ting hele tiden og alt skjer så fort. Til tross for det jeg skrev om at jeg gleder meg til spedbarnsperioden er over, hender det at jeg bare har lyst til å sette på pauseknappen og forbli i øyeblikket. Det er så mange sånne øyeblikk der man bare får sånne herlige små stikk av at man er helt tilfreds og at verden er et godt sted å være. Og dette er 90% på grunn av ting ungene gjør. Et lite smil fra Olivenen min er nok til at all nattevåk er verdt det, og Oscar trenger nesten bare å se på meg for at jeg skal kjenne på lykkefølelsen. Selv om jeg har helt fremtidspanikk pga arbeidssituasjonen min, må jeg til syvende og sist innrømme at det er et herlig liv vi lever!