Lykke!

Lykken er et helt nytt par med Jimmy Choo-sko :-) Min belønning etter over et halvt år som hjemmeværende.

Opsie...

...der var det plutselig gått en hel evighet siden sist, ja. Det er sånn det er for meg når jeg blogger, noen ganger er jeg superinspirert, og andre ganger får jeg helt angst bare ved tanken. 

Siden sist har tiden stått merkelig stille, samtidig som det egentlig har skjedd ganske mye. Det er jo to motsetninger, men sånn kjennes det. 

Olivia ble døpt 25.mars i Lesja Kirke med pomp og prakt og masse god mat. Kjedelig for disse dåpsbarna at de selv er alt for små til å smake på maten. Skulle døpt dem når de var to-tre, sånn at de fikk litt glede av det. Pr i dag er det jo bare resten av slekta som spiser seg feite ved festbordene, mens dåpsbarna ligger der hulkinnet og vansmekter (ikke Olivia da, for hun er alt annet enn hulkinnet). 

Familien på dåpsdagen - Oscar er ørlitegranne trøtt her, det er derfor han ser så lei seg ut.

Hovedretten på den store dagen var kveite - perfekt kokkelering av svigerfar.

Uansett, dåpsdagen ble en stor suksess. Svigerfar sto for maten og da ble den selvfølgelig fortreffelig (jeg fikk flashbacks til bryllupet vårt der det var så mye mat at jeg holdt på å ta min død av det), dåpsbarnet fikk gaver i fleng (ja, takkekort kommer snart) og det var rett og slett kjempekoselig å få snakket litt med familien igjen. 

Etter dette har ukene bare rast avgårde. Jeg vet ikke helt hvor de har forsvunnet hen, men noe av det har gått til nervepirrende jobbintervjuer. Jeg har jo før sagt at det ikke er noe problem for meg å få jobb, så lenge jeg kommer meg på intervju hvilket jeg ikke er like god til. Vel, det har snudd! Jeg har søkt på masse jobber og vært innkalt til flere intervjuer som har resultert i vel, alt annet enn jobb egentlig (helt til nå nylig). En innstilling som nummer to, et katastrofeintervju hvor jeg visste allerede i det jeg gikk inn i rommet at jeg ikke ville høre fra dem (dette var i april og jeg har fremdeles ikke hørt noe) også ett intervju der jeg konkurrerte med ikke mindre enn 85 andre. Akkurat denne jobben var et vikariat som kommunikasjonsrådgiver for Jernbaneverket og jeg hadde skikkelig lyst på den. Det må ha smittet av på jobbintervjuet, for jeg fikk uoffisielt vite at jeg var innstilt som nummer en for en stund siden, men har ikke fått noe skriftlig før i dag. HURRA! Jeg gleder meg så vilt mye til å begynne der, de er jo en organisasjon som kommer til å være utfordrende å jobbe for på en helt annen måte enn der jeg har vært. Det skal bli gøy å få ta fatt! Dette fører jo til at jeg kan begynne å nyte de siste små ukene av permisjonen på en helt annen måte enn jeg har gjort før. Jeg har liksom ikke noe hengende over meg lenger. Digg. 

Ellers finner jeg som alltid på denne tiden av året ut at jeg nok burde trene litt. Akkurat nå virker ikke badeburka som en dårlig idé. Og, som typisk meg er når jeg skal begynne med trening, begynte jeg alt for hardt med jogging, i dårlige sko, på asfalt. Dette er jo oppskriften på å skade seg, og jeg har dermed hatt så vondt i knærne den siste uka at jeg har vurdert å skaffe meg stolheis eller leilighet med livsløpsstandard. Heldigvis begynner det å bli litt bedre nå, men avbrekket var utrolig kjipt. Jeg begynte liksom å føle fremgang fra gang til gang, og gledet meg faktisk til jogginga. Vel, om en stund skal jeg begynne igjen, med nye sko og langt unna asfalten. Også skal jeg prøve å hive inn noen styrkeøkter også, sånn at jeg får bygd opp litt styrke, ikke bare belaster kroppen. Målet mitt, som jeg egentlig ikke burde skrive her, fordi det blir så pinlig hvis jeg ikke klarer det, er å løpe KK-mila til høsten. Det hadde vært så utrolig kult og ute av karakter å greie det. Løping er jo virkelig ikke meg, men nettopp derfor trigger det meg så utrolig når jeg faktisk ser at jeg greier det. Så, nå er det bare å hvile knærne før jeg starter opp igjen - litt mer forsiktig enn sist. 

Neste uke skal jeg og ungene en tur hjem til Aure for å nyte skogens fred før jeg begynner på jobb i asfaltjungelen - herlighet som jeg gleder meg - til både skogens fred og asfaltjungel. 

Siden jeg ikke har gjort det lenger oppe i posten, her er noen bilder av hjertene mine:

Oscar sovna plutselig, i armene til pappa, ute på verandaen

Olivia

Vakkerjenta mi

Filosofisk liten gutt

Dåpsbarnet og pappaen

Februar og marsoppdatering - bilderas

Herregud, som tiden har flydd siden sist jeg skrev. Føler at denne vinteren bare har forsvunnet i ekstremfart. Eller, forsvunnet og forsvunnet, i går kom det mer snø...håper virkelig det er siste rest som kom nå. Ikke at jeg ikke liker vinteren, etter at jeg fikk barn har den nesten blitt til å leve med, den også. Det er bare så uendelig mye klær som skal tas på, av, tørkes, vaskes, henges (og slenges kunne jeg sagt for å få det til å rime, men det skal de jo ikke, så da sier jeg ikke det) og legges på plass. Votter, luer, halser (ja, det er et klesplagg, ikke en kroppsdel), dresser, innerdresser, vintersko eller i tupp sitt tilfelle, vintervogn skal ordnes før vi i det hele tatt kan tenke på å bevege oss ut døren. Har vi først kommet oss forbi dørstokk og påkledningsmila er det imidlertid ganske koselig å være ute. I februar har det vært mye på plakaten. Jeg syns alltid at den måneden bare suser avgårde, og denne var intet unntak.

Helt i starten av måneden hadde vi besøk av Inga Marthe og søteste, lille Meisemann. Han var bare til å spise opp, og Olivia så ut som en stor bryggesjauer ved siden av den vevre lille tassen.

Mees

Olivia er bare en måned gamlere enn Mees, men ørlittegranne større

Det var helt herlig å endelig få se ham litt ordentlig og ikke minst, det var fint å få snakket litt med Inga Marthe igjen. Må si at det var herlig å få snakke med et menneske som har et ferdig utviklet språk, og som til og med har kjent meg siden før vi fikk barn. Ikke for det, det ble mye snakk om barn likevel, men det er en naturlig konsekvens av at vi har små, begge to. Likevel, det er noe med det. Det er fint å snakke med folk som er vennene dine, til tross for at de vet hvor ufyselig du var som barn.

De neste ukene ble i hovedsak brukt til hverdagsting. Jeg har vært masse sammen med Olivia og hun blir jo bare søtere og søtere.

Smilejenta mi :)

Nå er det heldigvis ikke bare skrikingen lenger. Hun er egentlig en veldig blid liten sjel, men hun hater å bli holdt utenfor. Konsekvensen er at jeg må ha henne med overalt. Det er såvidt jeg får lov til å gå på badet alene. Likevel, jeg nyter dagene sammen med henne og jeg nyter at dette forhåpentligvis er siste gangen. I alle fall på lenge. 

Etter noen rolige uker hjemme var det tid for vinterferie. Denne ble tilbrakt på Lesja og på Aure. Det var besteforeldre i alle retninger og Oscar var i storform. På Lesja var det snø og selv om vi ikke var der så lenge denne gangen ble det tid til en tur ut. Oscar storkoste seg og det gjorde jammen meg jeg og Roger også. Olivia var for anledningen inne hos bestemor Kari og koste seg :)

Snø er godt - så lenge vi holder oss unna den gule ;)

Gøy å kaste snø

Rogermin

Oscar og meg baser i snøen

Jeg er ute, i snøen, nuff said

Deretter bar ferden til Foldfjorden hvor vi for det meste var hjemme hos mamma og pappa. Der var det som vanlig veldig koselig, og også, som vanlig, drittvær. Det lå bittelitt snø da vi kom så Oscar rakk såvidt å ta sine første stavtak på ski på plenen før det regnet bort. Roger og jeg prøvde mine gamle ski fra glansdagene mine i 13-14års-alderen og fant ut at vi faktisk skal prøve å kjøpe ski til neste sesong. Heldigvis ble ikke våre skikunster dokumentert med bilder, så dere får bare ta meg på ordet. Det ble mange kvelder med brettspill, TV og skravling. Til helgen kom Ole Gunnar hjem en tur også, og jeg må si jeg er imponert over evnene hans med barn. Der jeg, før jeg fikk mine egne, kjente panikkangsten ta meg hvis noen overlot sine håpefulle til meg i et par minutter, gikk han rett inn i rollen som den fødte barnevakt. Han underholdt Oscar i timesvis, og jammen bysset han ikke Olivia i søvn opptil flere ganger også. Helt uten å bli spurt, til og med. 

Onkel Ole Gunnar multitasker - passer både tobeinte og firbeinte

Onkel Ole Gunnar og Olivia

Mission accomplished - Ole Gunnar har bysset gulljenta i søvn

Mamma og pappa stilte også opp som byssehjelper, og jeg må innrømme at det var skikkelig deilig med litt avlastning.

Bestefar og Olivia

Olivia

Hands up, baby hands up

Vi fikk også litt tid til besøk. Turen gikk både til Mari og til mormor. Hos Mari ble det skikkelig full-fart-treff, da både Mari og Øyvind og ungene, Kjersti og Hovlik og jeg, Oscar og Olivia herjet stuene. Det vil si, Olivia herjet ikke så mye, men guttene undersøkte det som fantes av traktorer, gravemaskiner og en annen mystisk maskin jeg har glemt hva het, inngående. Ingen tvil om at Oscar koste seg glugg i hjel i alle fall. For meg var det veldig koselig å treffe igjen de gode skravelsjurene fra barndomsårene. Som jeg sa tidligere, det er koselig med folk som kjente deg mens du var ung og uredd, også. 

Hos mormor var vi litt uheldig med timingen. Oscar var trøtt og sur som galle, men mormors fantastiske vafler reddet dagen. Disse vaflene er barndomsminner for meg. Jeg og Ole Gunnar var (og er) helt gale etter disse. Det er så rart, hver gang jeg kommer hjem til mormor og hun lager disse vaflene blir jeg satt langt tilbake i tid. Jeg husker varme sommerdager, med kirsebær fra treet hun hadde i hagen, mortfisking på brygga sammen med Inga Marthe og Ole Gunnar, bading på Lærå og mormors vafler som en fin avslutning på det hele. 

Heldigvis hadde oldemor en fugl det gikk an å leke med

Oldemor og Olivia

Oscar drikker te som en engelsk lord

Det store høydepunktet med Aureturen for Oscar var likevel uten tvil turene i traktor sammen med bestefar. Det var så gøy at bestefar måtte ut på traktortur minst en gang hver dag mens vi var der, og Oscar snakker enda om bestefar og traktoren. 

Traktortur

Bestefar og Oscar i farta

Som barn var det aldri mangel på ting å finne på hjemme. Det var alltid mye å gjøre både ute og inne, og selv om vi bor i litt mer sentrale strøk nå, vil jeg gjerne ta med meg noe av dette til mine barn også. Det er det som er så fint med å ha besteforeldre på landet. Da er det bare en lang, liten kjøretur, så kan vi nyte fredelige omgivelser og skog, mark og ikke minst sjø sammen med ungene. Vi kan selvfølgelig gjøre dette her nede også, men det er noe spesielt med det stedet man har vokst opp. Der kjenner man stiene (i alle fall de som har vært litt mer ute enn meg), man vet hvor det er fint å bade og man trenger ikke guide for å finne fram til ting. Så lenge jeg slipper å bo der, syns jeg Aure egentlig er et ok sted å oppholde seg en liten stund. Det er i alle fall stille og rolig nok. Tror nok likevel at sjansene er små for at vi flytter hjem igjen. Etter noen dager der er det utrolig deilig å sette snuten hjemover til Fredrikstad igjen. 

 Etter at vi kom hjem igjen hadde vi en rolig uke hvor vi brukte tiden på å komme oss etter vinterferien. Det er rart med det, etter ferieturer skulle man gjerne hatt noen dager til med ferie, bare for å komme inn i rutinen igjen. Ungene blir jo litt rystet ut av rutinene sine og det tar noen dager før man er inne i den gamle tralten igjen. Mot helgen, inspirert av friluftstankene vi hadde på ferien, spontan-dro vi på tur sammen med Mari-Ann, Kjetil og Oliva. Oliva går i barnehagen til Oscar og de to trives veldig godt sammen. Vi dro til vakre Mærrapanna. Det er faktisk mye mer idyllisk en stedsnavnet skulle tilsi. For småbarnsforeldre er det et meget bra sted å dra til. Genialt å komme til med vogn, benker, bord, grillsted, lekeapparater og god boltreplass for barna. Likevel må jeg innrømme at jeg innerst inne var litt rystet over oss da vi sto opp klokka åtte for å dra ut på tur. Jeg fikk bekreftet at jeg ikke var den eneste da vi var i bilen på vei dit. Roger snudde seg nemlig mot meg og sa, "har vi virkelig blitt sånne mennesker? Sånne mennesker som står opp tidlig for å dra på playdate med barna?" Vi fant ut at ja, det er nok der vi er i livet nå. Det er plutselig like naturlig å gjøre det, som det en gang var å henge på Driv (studentutestedet i Tromsø) hele dagen. Uansett, når vi nå kom oss ut, grillet vi pølse, spiste kjeks og skravlet masse i finværet.

To gode venner

Oscar og Oliva

Hånd i hånd

Pølse med lompe er aldri feil

Mærrapanna

Når turen nærmer seg slutten er det på sin plass med en liten klem

Når vi nå er godt inni mars er det endelig tid for julegaven min fra Roger. Han har kjøpt billetter til Ylvis 4, middag og hotellovernatting i Oslo på lørdag. Jeg ser virkelig frem til en barnefri kveld der vi bare kan være voksne. En kveld der vi kan legge fra oss foreldrerollen og bare være kjærester. Kanskje vi til og med tar en drink eller tre? Det så en stund litt mørkt ut, for mamma fikk kjempevondt i ryggen bare noen timer før hun skulle reise ned til oss. Hun var nemlig booket som barnevakt for helgen. Men, dere som kjenner mamma vet at en liten bagatell som en nesten invalidiserende rygg ikke er noen stopper. Så, her sitter hun. Klar til å være barnevakt sånn at vi foreldre kan nyte en bekymringsfri kveld ute. Det gledes! 

On that note tenker jeg at jeg sier på gjennsyn!

Det fineste i verden

:-)

Fine sangen!

Helgen som var; Betraktninger rundt husarbeid og andre sysler.

Har hatt årets beste helg så langt. Begynte med helgevasken på fredag. Jeg er så heldig at jeg har en mann som er en pådriver og sterk bidragsyter når det kommer til husarbeidet. Sånn sett er vel jeg mannen i dette forholdet. Her er det nemlig mine sokker som ligger rundt omkring, mitt rot og sannsynligvis er det jeg som lager hybelkaninene også. Selv om jeg føler meg latterlig ukvinnelig hver gang temaet husarbeid dukker opp, greier jeg ikke å gjøre noe med det. Jeg mener det, jeg går og gruer meg i timesvis i forveien og mens jeg gjør det er jeg fyllt av en stor ulyst. Faktisk er det såpass ille, at jeg gruer meg til å spise middag innimellom, bare fordi jeg vet at det blir oppvask av det. Gleden ved å lage mat forsvinner litt i ryddingen. Jeg har heldigvis fremdeles vett til å skjemmes av det, da, og til og med jeg forstår at det MÅ gjøres innimellom. Men like det, nei, det gjør jeg nok aldri. Jeg satt og snakket med en venninne om dette i forrige uke, og til min store forbauselse oppdaget jeg at det finnes mennesker som faktisk LIKER å vaske, rydde osv, osv. Hvordan er det mulig? Og hvorfor fikk ikke jeg noen sånne gener? De skulle jeg gjerne hatt. Jeg tror også Roger blir innmari lei av meg av og til. Han liker nemlig veldig godt å ha det fint rundt seg og det får han ikke hvis han belager seg på at det er jeg som skal gjøre det. Dessuten lager jeg et voldsomt styr hver gang han forsiktig ymter frampå om at det kanskje bør gjøres litt her. Da bitcher jeg resten av dagen, fordi min dag må brukes på sånne unyttige, og ikke minst kjedelige, sysler. Jeg vet jo at jeg er helt urimelig, og holdningen min til dette er virkelig noe jeg må jobbe med.

Anyway...dette var verdens lengste digresjon, jeg vet det. Resten av fredagen gikk med til handling og TV-titting. Roger kjøpte Broen til meg på BluRay her forleden, så den så vi ferdig i løpet av helgen. Min mening er at den serien var bra helt til den siste episoden. Der ble det en litt kjip utflating, dessverre, men alle serier kan ikke være like gode som Forbrydelsen, heller. Håper forresten at det kommer en ny sesong av det snart.

På lørdag kom helgens høydepunkt. I alle fall for Oscar. Han var nemlig i sin første barnebursdag hos ei jente i barnehagen. Hun og Oscar henger visst sammen i tykt og tynt og de er så utrolig søte sammen, derfor var det ekstra hyggelig å få lov å komme dit i bursdag. Ungene (og vi) koste seg masse og det ble inntatt pizza, is og masse sjokoladekake. Da vi skulle dra hjem, kom jenta bort til Oscar for å få en klem, men frekk som han er, snek han til seg en nuss, rett på truten. Dermed var han ca 13 år raskere med å sikre seg sitt første kyss enn mamman sin. Greit med alt som er unnagjort, er det ikke? Han sovnet med et smil om munnen og på stigende sukkerrus den kvelden.

Søndagen ble brukt til det jeg liker aller best, nemlig minst mulig. Jeg så Postmann Pat og Emil sammen med Oscar, mens Roger bakte croissanter. Nå begynner de virkelig å bli cafébra, altså. Olivia fant ut at hun skulle være snill med oss og sov hele kvelden. Dermed fikk jeg lest litt i bokserien jeg holder på med nå, også. Den heter Game of Thrones og må være det beste jeg har lest innenfor fantasysjangeren siden Ringenes Herre. Det begynte med at Roger og jeg så første sesong av serien, men neste sesong kommer jo ikke før i april. Så lenge greier jo ikke jeg å vente, så derfor bestillte Roger bøkene til meg. Jeg har brukt en halv evighet på bok nummer en, men nå har jeg endelig begynt på neste. Er så spent på hva som skjer.

Syns det er helt luksus når jeg har tid til å synke sammen i sofaen med en bok. Det er et lite pusterom som er mitt og bare mitt. Jeg bruker rett og slett bøker som en virkelighetsflukt. Jeg har alltid elsket å lese. Husker ikke et liv uten bøker og jeg har savnet det veldig siden jeg ble mamma. Det har liksom vært veldig lite tid til boklesing i det siste, men jeg merker at jeg nyter det de få gangene jeg kan unne meg det. Med en bok i hånden kan jeg leve andres liv i noen få timer, samtidig som jeg vet at jeg kan dra tilbake til mitt eget nokså hverdagslige liv, bare jeg legger boka fra meg.

I dag har dagen stort sett gått med til å være mamma. Olivia krevde sitt på formiddagen og Oscar var helt turbo når han kom hjem fra barnehagen i dag. De hadde nemlig drevet med ansiktsmaling, så han måtte støtt og stadig til speilet for å sjekke om nesen hans fremdeles var grønn.

Oscar prøver å se på nesen sin, samtidig som han prøver å smile for kamera...søtingen min :-)

Den nesen er faktisk grønn, selv om  mobilen min får den til å se blå ut.  I tillegg måtte jeg se en haug med Postmann Pat sammen med ham. Det er den store helten for tiden, sammen med Emil i Lønneberget. Vet ikke helt hva som er best fra et mammaperspektiv, men jeg holder en knapp på Emil. Postmann Pat er liksom så kjedelig og prektig, men tydeligvis veldig spennende for en gutt på 2.

Nå er det boktid, så får vi se om det ikke blir en liten date med Don Draper senere i kveld. Jeg vet at jeg egentlig burde trene eller gjøre noe annet nyttig, men jeg har blitt litt hekta på Mad Men. Hmmm...tror nok det blir TV'n i dag også, jeg. Trening er for folk som er mer disiplinerte enn meg, akkurat som husarbeid.

Just an ordinary day...

I dag møtte jeg endelig skrekken min. Jeg tok med meg Olivia og Jegana på shopping, og JEG kjørte. Er så stolt over at jeg turte! Har alltid hatt skikkelig kjøreangst, men har funnet ut at jeg bare må komme over det. Vi dro på Borg Amfi som ligger midt mellom Sarpsborg og Fredrikstad. En helt passe kjøretur til å begynne med :-)

Der fikk jeg kjøpt bursdagsgave til Oliva som Oscar skal i bursdag til på lørdag. Jeg er veldig spent på hvordan han kommer til å klare seg i en bursdag der det er mange barn og voksne han ikke kjenner. Han er jo så forsiktig av seg at jeg får helt fnatt av og til. Han slekter så definitivt ikke på mamman sin der, nei. Oliva er Oscars beste venn i barnehagen og de koser seg glugg ihjel sammen. Jeg valgte å kjøpe en bok om Emil i Lønneberget til henne. Disse bøkene og filmene blir jo aldri feil. Jeg syns faktisk fremdeles det er fornøyelig å se Emil på TV. Koser meg minst like mye som Oscar når vi ser det.

Det hadde jo ikke vært en ordentlig shoppingdag om det ikke hadde dryppet litt på mor, også. Jeg kjøpte meg et par bling, bling øredobber og engelske Vogue som jeg skal kose meg med any minute nå...bare frøken fryd oppe på soverommet finner ut at hun skal ta kveld snart. Vi driver og innfører leggerutiner og det er ikke alltid like poppis.

Ha en fin kveld, alle mine venner!

Bling :-)

Beste motebladet