Super scary

Jeg ser inn i ansiktet på sønnen min, og reflekterer over hvor uskyldig et menneske er ved livets start. Jeg kan ikke en gang fatte at det er mulig å ha et så rent sinn. Små barn er tvers igjennom ekte. Ingen forestillelse. Er de sultne, så er de sultne, skriker de, så har de et behov som skal dekkes. Helst i går. Ikke noe løgn, bedrag eller manipulering. Mens jeg sitter der og reflekterer over alt dette, slår det meg at det ikke alltid vil være sånn. Før eller siden kommer han til å vokse opp, lære seg å lyve og manipulere for å klare seg i denne verden.

Av og til, skulle jeg ønske at han alltid ville være som han er nå, uskyldig og ekte. Jeg skulle ønske jeg slapp å sende ham ut i en verden full av dritt. Narkotika og vold preger samfunnet vårt, og jeg har et sterkt ønske om å beskytte min sønn mot dette. Hvordan skal jeg klare det? Jeg som ikke har funnet helt ut av hvor min plass i verden er? Hvordan skal jeg kunne hjelpe til å forme min sønn til å bli et godt menneske, som holder seg unna farlige situasjoner? Jeg er jo ikke et spesielt godt menneske selv. Ikke spesielt dårlig, heller. Helt gjennomsnittlig vil jeg tro. Men, jeg ønsker at mitt barn skal ha det beste i verden, han skal besitte gode kvaliteter jeg ikke selv har. Han skal takle konflikt mye bedre enn moren sin. Hun stormer nemlig ut av rommet og smeller med dørene. Ikke en ting jeg har lyst til å lære bort til barnet mitt. Er det kanskje sånn, at i min streben etter å forme gutten min til et godt menneske, er jeg nødt til å bli et bedre menneske selv?

Er det slutt på all banning, hensynsløshet og sladring om andre? Er det sånn foreldre gjør det? Slutter helt med ting de ikke ønsker å lære barnet? Eller lever man et dobbeltliv der man får levd ut sine mørke sider (på en Dexter-lik måte, dog ikke like blodtørstig, håper jeg) i settinger der barna ikke er. Jeg håper på å gå for en mellomting. Kanskje bli et mye bedre menneske samtidig med at jeg sparer all uønsket oppførsel til settinger hvor sønnen min ikke er. Som jeg sa tidligere, skulle jeg ønske han aldri ble ødelagt av verden rundt oss. At han alltid kunne være liten og uskyldig, og at jeg alltid kunne passe på ham. Tanken på å sende ham alene ut i verden skremmer meg. Morshjertet mitt har lyst til å følge hvert eneste skritt han tar, helt til han er 30, minst. Jeg innser jo, dessverre at det ikke er mulig. Etter hvert som han vokser opp må jeg slippe taket mer og mer, og stole på at jeg har klart å gi ham de verdiene han trenger for å komme seg helskinnet gjennom dette vi liker å kalle livet. Så, hvordan gjør jeg det? Jeg har store planer om å gjøre med det som jeg har gjort med alt annet. Takle det rett på, dag for dag.

Så er det jo også fordeler med at han ikke er liten hele livet. Jeg slipper etter hvert å amme, det blir slutt på gulping, skriking, konstant tretthet og bleieskift. Når gutten får frihet, får også mamma frihet. Men, bekymringen vil alltid være der. Å være mamma er å melde seg inn i en klubb av evig bekymring. Men, jeg elsker det <3