Ikke bare amme-mamma!

Som nybakt mamma møter man ofte forventninger fra samfunnet rundt. En av disse er at du SKAL amme. Mye på grunn av at dette er det beste for barnet, da det får i seg viktige næringsstoffer og antistoffer mot sykdommer. Altså styrker morsmelken immunforsvaret til barnet. Jeg er selv en av de heldige som ikke har noe problem med ammingen (sånn rent fysisk i alle fall). Melken strømmer ut i strie strømmer, og gutten spiser seg både god og mett. Likevel, har jeg et problem med ammehysteriet. Det er nemlig ikke bare gode sider ved det å amme.

Hvorfor var det ingen som fortalte meg om ammingens bakdeler før jeg fikk barn. Folk strømmet jo på for å dele fæle fødselsopplevelser, svangerskapsopplevelser og andre uhumskheter. Det ingen fortalte meg, var at amming er noe herk! Mange påstår at de syns det er kos å amme. Vel, hvis deres ammeopplevelse er som min, tror jeg ikke på det. I det øyeblikket jeg legger den sprellende ungen til brystet er det i gang. Vel og merke på den andre siden. Der renner det som rene syndefloden! Jeg produserer jo nok til å kunne lage våtmarker i Sahara. Og ja, jeg har hørt om sånne oppsamlingskopper. Det eneste problemet med disse er at de lekker. Plutselig, når du aner fred og ingen fare har du en skjorte/genser som er klissvåt fra brystet og ned. I min stellebag skal faktisk egen genser til mor bli fast inventar.

En annen ting jeg opplever problematisk med ammingen er at jeg alltid må være der. Det er ingen mulighet til å bare la far få fire timer alene med gullet. Gjør jeg det, sitter far med en unge som hyler som om hans siste time har kommet og jeg har brystspreng ut av en annen verden. I tillegg til at begge lekker og genseren min er våt både på venstre og høyre side. En løsning er jo å pumpe ut melk og ha på flaske, så kan ungen spise det den trenger selv om mor ikke er hjemme. Jo da, i teorien er jo dette supert. Hadde det ikke vært for at vi fikk streng beskjed om at det kunne vi ikke gjøre - hvis jeg ønsket å amme. Og det gjør jeg jo, for det er jo tross alt det "beste" for barnet. I dagens samfunn er det så vidt greit å ikke amme hvis grunnen er at man ikke får det til. Å la være med amming bare fordi man ikke har lyst, er så bannlyst at jeg nesten ikke tør si setningen høyt en gang.

I selvransakelsens lys er nok jeg en av de som ikke tåler å være bare mamma. Det er en stor omstilling for meg å ha noen som er så avhengig av meg hele tiden. Av og til blir jeg faktisk sint på meg selv, som satte meg i denne situasjonen. Jeg kunne vel ventet til jeg var mer klar. Kanskje skulle jeg undersøkt litt mer, sånn at jeg visste mer om hvordan det ville bli? Det ironiske er vel at jeg og mannen strevde i årevis med å bli foreldre, og nå, når vi endelig har fått det til finner jeg stadig ting å klage over. Problemet er at jeg liker å være bare meg innimellom, og de siste månedene har det blitt grundig nedprioritert. Nå har jeg faktisk begynt å trene, for å ha litt tid alene. Nå gjenstår det bare å faktisk ha tid til å komme seg på trening. One sweet day, sier jeg bare.

Til slutt, bare så du ikke tror jeg hater barnet mitt. Jeg elsker ham over alt på jord, og dersom noen måneder med amming er det som skal til gjør jeg det gjerne. Bare ikke forvent at jeg gjør det med et smil om munnen :o)