Fra Via Dolorosa til Lyckliga gatan

Dette reddet meg fra en fremtidig tilværelse som naver.

6.juni begynte jeg i min nye jobb som kommunikasjonsrådgiver hos Jernbaneverket. Da hadde jeg vært i x antall jobbintervjuet og blitt grillet på alle seriøse og useriøse måter. Jeg har for fremtiden i alle fall gjort meg noen klare tanker om et par steder som har virket så useriøse at jeg ALDRI kommer til å ønske å jobbe der. Spesielt ett av intervjuene var veldig spesielt. Jeg kom jo dit, klar for å vise hva jeg kan og for å snakke om mine kvalifikasjoner, mens de som intervjuet meg var ekstremt opptatt av alt jeg ikke kunne noe om. De spurte meg spørsmål etter spørsmål om ting jeg ikke hadde noen forutsetning for å svare på (og om de hadde lest CVen min på forhånd hadde de visst det), og jeg skjønte allerede fem minutter inn i intervjuet at dette var bortkastet tid. 

Intervjuet hos Jernbaneverket derimot, var en veldig god opplevelse. Jeg gikk faktisk smilende ut derifra og følte at her hadde jeg en temmelig god mulighet. Det skjer ikke ofte at jeg faktisk er opptimistisk med tanke på resultat i sånne situasjoner, som regel er jeg fylt av realisme (noen kaller det pessimisme) og innstiller meg veldig på at dette ikke har gått så bra. Ikke denne gangen, nei. Det ekleste med hele greia var at jeg i løpet av intervjuet virkelig innså at denne jobben, den ville jeg ha. Dermed kjente jeg umiddelbart en ubehagelig klump i magen da jeg fikk vite at det var over 80 søker. Hallo! 80 søkere på et vikariat! Jeg kommer aldri til å få fast jobb. Dermed begynte jeg å justere forventningene igjen, før jeg gjorde noe jeg aldri har gjort før, jeg ringte og maste litt på dem. Mest fordi jeg ikke hadde ork til å søke på så veldig mange andre jobber før jeg visste om jeg fikk denne. Jeg orket ikke tanken på enda fler intervjuer og enda mer søknadsskriving når jeg kanskje lå godt an til å få den jobben jeg faktisk ville ha. Og, dere aner ikke hvor utrolig mange kjipe jobber jeg egentlig ikke ville ha jeg hadde søkt på. Believe me, det var MANGE. I løpet av en av disse mase-telefonene mine fikk jeg vite at det sto mellom meg og en til. De hadde bare ikke fått tak i alle referansepersonene til den andre personen. Der og da, tenkte jeg at ja, da blir det ikke meg (realisten/pessimisten i meg hadde fått overtaket igjen). Slik jeg så det var det ingen grunn til at de skulle gidde å streve for å få tak i referansene til en person hvis de ikke skulle ansette vedkommende. De hadde jo allerede snakket med mine (mange millioner takk, til Eli og Jørgen som må ha framsnakket meg på beste vis). Da telefonen endelig ringte hadde jeg mer eller mindre bare gitt opp. Jeg hadde til og med akseptert utfallet og hadde faktisk sendt en og annen ny jobbsøknad. Da kvinnemennesket i andre enden fortalte meg at jeg hadde fått jobben begynte jeg nesten å gråte. Etter en relativt kort samtale der det meste som kom fra meg var jubel (a la Jorun Stiansen, "d e heilt sinnsygt") og grynt (fordi jeg febrilsk prøvde å ikke grine på telefonen) kunne jeg endelig senke skuldrene.

Det var selvfølgelig flott at jeg fikk jobben, det var jo den jeg ville ha. I tillegg markerte dette en ende på all denne usikkerheten som hadde preget meg siden jeg fikk beskjed om at den tidligere arbeidsplassen min flyttet jobben min. Det hadde egentlig, når sant skal sies, hindret meg i å nyte svangerskapet og permisjonstiden med Olivia i noen særlig grad. Klart, jeg tenkte ikke på det riktig hele tiden, men det lå som en ekkel tjærefylt klump og ulmet i bakhodet. Det var mange dager da denne klumpen etset seg inn i hverdagslivet, og gjorde at jeg hadde mest lyst til å bare gå ut av døren og aldri komme tilbake. Hva hadde vel jeg å bidra med i livet til de rundt meg, jeg som kom til å være arbeidsledig og ufrivillig naver i nærmeste fremtid? Slik jeg så det var det best for dem om jeg bare forsvant, slik at de slapp å ha en sånn taperaktig rollemodell. Nei, jeg sier ikke at alle arbeidsledige er tapere, jeg bare følte det som et forferdelig personlig nederlag. At jeg, av alle personer, ikke skulle greie å skaffe meg en jobb. Jeg ble rett og slett deprimert av det, og jeg har alltid trodd at jeg har en sterk psyke. Det var dager da jeg ikke orket noen ting. Jeg tok meg pliktskyldigst av Olivia, men det var også alt. Ellers bare lå jeg under dyna og prøvde å sove bort følelsen av utilstrekkelighet, eller så satt jeg i sofaen og spiste potetgull og så såpeserier på TV (det har i alle fall fått opp øynene mine for hvorfor enkelte ender opp som hekta på slikt rask, har ikke livet ditt annet innhold blir det en flukt å kunne leve livet til noen andre en stakket stund). Scenario på scenario om hvordan det kom til å bli for oss med bare en inntekt raste forbi inni hodet mitt. Hele tiden, mens jeg søkte jobber som bare f***. Jeg er i utgangspunktet ikke så glad i å være husmor, men denne gangen var det det jævligste jeg har vært med på. Mest fordi jeg ikke hadde noe å gå tilbake til. Jeg visste at en periode i livet mitt (den som vellykket arbeidstaker som bidrar til samfunnet) snart lakket mot slutten, og at jeg ikke hadde noe å se frem til. 

Moi, dypt konsentrert i nyjobben

Ja, jeg vet jeg svartmalte, jeg vet at det alltid ordner seg til slutt (for noen), og jeg vet at jeg har en tendens til å være sinnsykt pessimistisk. Men, akkurat i denne situasjonen så jeg rett og slett ikke håp. Jeg vet jo, som alle andre at jo lenger du går arbeidsledig, jo mindre blir sjansen for at du faktisk får jobb. Det hjelper ikke hvor godt kvalifisert du er på papiret, hvis du ikke har praktisert det på en stund. Da syns alle arbeidstakere det er "mistenkelig". Min bønn til alle arbeidstakere, gi sånne mennesker en sjans også, det kan faktisk være uheldige omstendigheter som gjør at de en gang har mistet jobben og så har blitt stående utenfor arbeidsmarkedet. For enkelte er det høyst ufrivillig og nærmest umulig å komme ut av når det går en stund. Dagene nærmet seg stadig tidspunktet for oppstart som naver, snylter og alt det der, og jeg ble mer og mer deprimert. Jeg kan rett og slett ikke ha vært spesielt hyggelig å være rundt i den perioden der, for jeg var intenst selvopptatt og fokuserte kun på min egen tilstand. Heldigvis, kom den jobben fra Jernbaneverket i helt riktig tid. Jeg fikk som sagt jobben, og startet opp dagen etter at permisjonen min gikk ut. 

Det kan trygt sies at jeg ble kastet rett ut i ting. Allerede andre dagen min var jeg satt til å dekke en happening langt uti periferien. Jeg får skrive saker, ta bilder, redigere, lage trykksaker (brosjyrer, flyers o.l), skrive pressemeldinger, selge inn saker til pressen (noe jeg gjør med hjertet i halsen og kaldsvetten på ryggen hver gang, jeg har en usunn respekt for journalister, tror jeg) og jeg elsker alt sammen. Jeg reiser støtt og stadig ut for å dekke ting som skjer utenfor Oslo, så det blir ikke rutinepreg på arbeidet. I alle fall ikke hvis jeg ikke vil det selv. Plutselig blir min mening om ting faktisk registrert og etterspurt, jeg behandles som et menneske med kompetanse på et felt (noe som gjør at jeg begynner å få tilbake troen på at jeg faktisk kan noe. Den troen var behørig revet bort gjennom tidligere erfaringer). Nå gleder jeg meg virkelig til å gå på jobb, jeg føler meg respektert og jeg får veldig varierte og spennende oppgaver. Og, er det noe, er sjefen min veldig grei å prate med. Hun er rett og slett et unikum, og jeg tror nok aldri jeg kommer til å få en så bra sjef igjen. Det hjelper sikkert at hun bare har en person å styre, men jeg er sikker på at hun hadde vært flink om hun hadde 50 også. Det fine er at hun er flink til å være leder, i tillegg til å være veldig flink faglig. Jeg vet at hun kan svare om jeg har spørsmål, og samtidig gir hun meg stor frihet til å legge opp min egen dag. Det eneste skåret i gleden nå, er at det bare er et vikariat, sånn at neste år, på våren må jeg ut i jobbsøkerhelvetet igjen. Men, denne gangen har jeg med meg noe jeg ikke hadde sist, nemlig troen på at jeg kan noe, troen på at jeg har evner som kan brukes til gode for en eventuell arbeidsplass. For å avslutte med ordene til den store (og undervurderte) poeten Enrique Iglesias, "I, I, I like it"....

Jeg dekker blant annet arbeidene som skjer ute i sporet