Wednesday, December 21, 2011
Kosedag...
Til tross for at dagen i dag startet relativt dårlig har Oscar og jeg kost oss masse. Jeg tar det fra begynnelsen. Hver morgen i sjutiden pleier vi å ta Oscar opp i vår seng. Da begynner han nemlig dagen med skravling og smiling. I dag var intet unntak, så opp i sengen kom han. Rett etter at Roger dro for dagen, begynte gutten å bli uvanlig urolig. Jeg løftet ham opp, og voila...en sprutgulp i dimensjonene Gullfoss kom dettende ut av gutten og ned på meg. Jada, i ansiktet, jada, i håret, og jada, i sengen. Ingen topp start på dagen, altså. Senere derimot har vi kost oss masse. Sunget, skravlet og lekt. Ja, også har vi gått en tur i vårsola. På sånne dager digger jeg å ha permisjon. Har jo faktisk god tid til å nyte finværet. Hurra!
Surreal but nice
Kom plutselig til å tenke på at om ikke alt for lenge, kommer noen til å kalle meg "mamma". Hvor sykt er ikke det? Også jeg, som ikke er moderlig i det hele tatt. Jeg, som ikke liker barn, som ikke kan fordra hyling, skriking, gulp og spytt. Plutselig har jeg satt dette vesenet til verden som gjør alt dette. Det mest populære for tiden er gulping og spytt som renner ut av munnen. Som den fødte mor jeg er, tilbringer jo avkommet en del tid i mitt fang, hvilket fører til at jeg alltid føler meg så delikat og fresh. Gensrene mine er nemlig som oftest, med mindre de har kommet rett ut av klesskapet og jeg ikke har fått plukket opp gullet enda, fulle av spyttrester og gulp. Det, i tillegg til tidligere nevnte lekkasjeproblemer fra egne kroppsdeler får meg til å lure på hvordan jeg egentlig overlever? Jeg, som ikke takler å se gammel mat en gang uten å bli kvalm. For dere som ønsker å stay fresh anbefales ikke mammarollen i alle fall.
Men, som sagt...om ikke mange år, kommer noen til å kalle meg "mamma". Jeg kommer, for en stakket stund i alle fall) til å være den allvitende. Den som avgjør om den neste timen skal bestå av glede eller raseri, Drømmehagen eller nattesøvn. Jeg må si at jeg føler meg ikke helt som en mamma enda. Eller, jeg gjør jo alt en mamma skal gjøre. Har permisjon, ser dårlige serier på day-time TV, rusher til Helsestasjonen for veiing, måling, testing av motorikk, vaksinering (ikke rart at samfunnet er sykelig opptatt av vekt, forresten...det starter allerede i menneskets første levedøgn), går på trilleturer, ammer in public (enda ikke helt komfortabel med det, men det kommer vel), trøster, bysser, synger nattasanger, bader osv, osv...Høres ikke livet utrolig spennende ut?
Vel, det er faktisk spennende. Who would have thought so? Jeg tilbringer dagen med å gjøre de rareste ting for å lokke fram et smil hos gutten min (den lille, ikke Roger). Og han smiler, i ett sett. Han er selvfølgelig verdens skjønneste lille skapning. Jeg bruker også uforholdsmessig mye tid på gulvet, for å få ungen til å ta etter en random leke. De siste dagene har jeg til og med, i mangel av noe bedre, oppfyllt funksjon som levende bitering. Kan virke som om han begynner å få tenner, og det med bitering har han ikke helt funnet ut av enda. Mammas finger derimot...yummy! Kanskje alt dette gjør meg til mamma? Selv om jeg syns det høres surrealistisk ut å skulle være det. Jeg tror nok i alle fall at det som definitivt gjør meg til mamma er at jeg ville gitt ham alt jeg har om det skulle behøves. Det er ikke den ting jeg ikke ville gjort. Jeg tørker til og med gulp for millionte gang i dag med et smil om munnen. Det er jo tross alt stort sett bare melk, og det er jo ikke farlig ;)
Men, som sagt...om ikke mange år, kommer noen til å kalle meg "mamma". Jeg kommer, for en stakket stund i alle fall) til å være den allvitende. Den som avgjør om den neste timen skal bestå av glede eller raseri, Drømmehagen eller nattesøvn. Jeg må si at jeg føler meg ikke helt som en mamma enda. Eller, jeg gjør jo alt en mamma skal gjøre. Har permisjon, ser dårlige serier på day-time TV, rusher til Helsestasjonen for veiing, måling, testing av motorikk, vaksinering (ikke rart at samfunnet er sykelig opptatt av vekt, forresten...det starter allerede i menneskets første levedøgn), går på trilleturer, ammer in public (enda ikke helt komfortabel med det, men det kommer vel), trøster, bysser, synger nattasanger, bader osv, osv...Høres ikke livet utrolig spennende ut?
Vel, det er faktisk spennende. Who would have thought so? Jeg tilbringer dagen med å gjøre de rareste ting for å lokke fram et smil hos gutten min (den lille, ikke Roger). Og han smiler, i ett sett. Han er selvfølgelig verdens skjønneste lille skapning. Jeg bruker også uforholdsmessig mye tid på gulvet, for å få ungen til å ta etter en random leke. De siste dagene har jeg til og med, i mangel av noe bedre, oppfyllt funksjon som levende bitering. Kan virke som om han begynner å få tenner, og det med bitering har han ikke helt funnet ut av enda. Mammas finger derimot...yummy! Kanskje alt dette gjør meg til mamma? Selv om jeg syns det høres surrealistisk ut å skulle være det. Jeg tror nok i alle fall at det som definitivt gjør meg til mamma er at jeg ville gitt ham alt jeg har om det skulle behøves. Det er ikke den ting jeg ikke ville gjort. Jeg tørker til og med gulp for millionte gang i dag med et smil om munnen. Det er jo tross alt stort sett bare melk, og det er jo ikke farlig ;)
Har jeg fått en Sheldon?
Prøvde meg med nattasangen Soft Kitty i kveld, og gutten digga den. Litt engstelig for at jeg har fått en Sheldon...(for alle som ikke skjønner hva jeg snakker om, se Big Bang Theory). Ja, ja...da blir han i alle fall smart :D
Super scary
Jeg ser inn i ansiktet på sønnen min, og reflekterer over hvor uskyldig et menneske er ved livets start. Jeg kan ikke en gang fatte at det er mulig å ha et så rent sinn. Små barn er tvers igjennom ekte. Ingen forestillelse. Er de sultne, så er de sultne, skriker de, så har de et behov som skal dekkes. Helst i går. Ikke noe løgn, bedrag eller manipulering. Mens jeg sitter der og reflekterer over alt dette, slår det meg at det ikke alltid vil være sånn. Før eller siden kommer han til å vokse opp, lære seg å lyve og manipulere for å klare seg i denne verden.
Av og til, skulle jeg ønske at han alltid ville være som han er nå, uskyldig og ekte. Jeg skulle ønske jeg slapp å sende ham ut i en verden full av dritt. Narkotika og vold preger samfunnet vårt, og jeg har et sterkt ønske om å beskytte min sønn mot dette. Hvordan skal jeg klare det? Jeg som ikke har funnet helt ut av hvor min plass i verden er? Hvordan skal jeg kunne hjelpe til å forme min sønn til å bli et godt menneske, som holder seg unna farlige situasjoner? Jeg er jo ikke et spesielt godt menneske selv. Ikke spesielt dårlig, heller. Helt gjennomsnittlig vil jeg tro. Men, jeg ønsker at mitt barn skal ha det beste i verden, han skal besitte gode kvaliteter jeg ikke selv har. Han skal takle konflikt mye bedre enn moren sin. Hun stormer nemlig ut av rommet og smeller med dørene. Ikke en ting jeg har lyst til å lære bort til barnet mitt. Er det kanskje sånn, at i min streben etter å forme gutten min til et godt menneske, er jeg nødt til å bli et bedre menneske selv?
Er det slutt på all banning, hensynsløshet og sladring om andre? Er det sånn foreldre gjør det? Slutter helt med ting de ikke ønsker å lære barnet? Eller lever man et dobbeltliv der man får levd ut sine mørke sider (på en Dexter-lik måte, dog ikke like blodtørstig, håper jeg) i settinger der barna ikke er. Jeg håper på å gå for en mellomting. Kanskje bli et mye bedre menneske samtidig med at jeg sparer all uønsket oppførsel til settinger hvor sønnen min ikke er. Som jeg sa tidligere, skulle jeg ønske han aldri ble ødelagt av verden rundt oss. At han alltid kunne være liten og uskyldig, og at jeg alltid kunne passe på ham. Tanken på å sende ham alene ut i verden skremmer meg. Morshjertet mitt har lyst til å følge hvert eneste skritt han tar, helt til han er 30, minst. Jeg innser jo, dessverre at det ikke er mulig. Etter hvert som han vokser opp må jeg slippe taket mer og mer, og stole på at jeg har klart å gi ham de verdiene han trenger for å komme seg helskinnet gjennom dette vi liker å kalle livet. Så, hvordan gjør jeg det? Jeg har store planer om å gjøre med det som jeg har gjort med alt annet. Takle det rett på, dag for dag.
Så er det jo også fordeler med at han ikke er liten hele livet. Jeg slipper etter hvert å amme, det blir slutt på gulping, skriking, konstant tretthet og bleieskift. Når gutten får frihet, får også mamma frihet. Men, bekymringen vil alltid være der. Å være mamma er å melde seg inn i en klubb av evig bekymring. Men, jeg elsker det <3
Av og til, skulle jeg ønske at han alltid ville være som han er nå, uskyldig og ekte. Jeg skulle ønske jeg slapp å sende ham ut i en verden full av dritt. Narkotika og vold preger samfunnet vårt, og jeg har et sterkt ønske om å beskytte min sønn mot dette. Hvordan skal jeg klare det? Jeg som ikke har funnet helt ut av hvor min plass i verden er? Hvordan skal jeg kunne hjelpe til å forme min sønn til å bli et godt menneske, som holder seg unna farlige situasjoner? Jeg er jo ikke et spesielt godt menneske selv. Ikke spesielt dårlig, heller. Helt gjennomsnittlig vil jeg tro. Men, jeg ønsker at mitt barn skal ha det beste i verden, han skal besitte gode kvaliteter jeg ikke selv har. Han skal takle konflikt mye bedre enn moren sin. Hun stormer nemlig ut av rommet og smeller med dørene. Ikke en ting jeg har lyst til å lære bort til barnet mitt. Er det kanskje sånn, at i min streben etter å forme gutten min til et godt menneske, er jeg nødt til å bli et bedre menneske selv?
Er det slutt på all banning, hensynsløshet og sladring om andre? Er det sånn foreldre gjør det? Slutter helt med ting de ikke ønsker å lære barnet? Eller lever man et dobbeltliv der man får levd ut sine mørke sider (på en Dexter-lik måte, dog ikke like blodtørstig, håper jeg) i settinger der barna ikke er. Jeg håper på å gå for en mellomting. Kanskje bli et mye bedre menneske samtidig med at jeg sparer all uønsket oppførsel til settinger hvor sønnen min ikke er. Som jeg sa tidligere, skulle jeg ønske han aldri ble ødelagt av verden rundt oss. At han alltid kunne være liten og uskyldig, og at jeg alltid kunne passe på ham. Tanken på å sende ham alene ut i verden skremmer meg. Morshjertet mitt har lyst til å følge hvert eneste skritt han tar, helt til han er 30, minst. Jeg innser jo, dessverre at det ikke er mulig. Etter hvert som han vokser opp må jeg slippe taket mer og mer, og stole på at jeg har klart å gi ham de verdiene han trenger for å komme seg helskinnet gjennom dette vi liker å kalle livet. Så, hvordan gjør jeg det? Jeg har store planer om å gjøre med det som jeg har gjort med alt annet. Takle det rett på, dag for dag.
Så er det jo også fordeler med at han ikke er liten hele livet. Jeg slipper etter hvert å amme, det blir slutt på gulping, skriking, konstant tretthet og bleieskift. Når gutten får frihet, får også mamma frihet. Men, bekymringen vil alltid være der. Å være mamma er å melde seg inn i en klubb av evig bekymring. Men, jeg elsker det <3
Ikke bare amme-mamma!
Som nybakt mamma møter man ofte forventninger fra samfunnet rundt. En av disse er at du SKAL amme. Mye på grunn av at dette er det beste for barnet, da det får i seg viktige næringsstoffer og antistoffer mot sykdommer. Altså styrker morsmelken immunforsvaret til barnet. Jeg er selv en av de heldige som ikke har noe problem med ammingen (sånn rent fysisk i alle fall). Melken strømmer ut i strie strømmer, og gutten spiser seg både god og mett. Likevel, har jeg et problem med ammehysteriet. Det er nemlig ikke bare gode sider ved det å amme.
Hvorfor var det ingen som fortalte meg om ammingens bakdeler før jeg fikk barn. Folk strømmet jo på for å dele fæle fødselsopplevelser, svangerskapsopplevelser og andre uhumskheter. Det ingen fortalte meg, var at amming er noe herk! Mange påstår at de syns det er kos å amme. Vel, hvis deres ammeopplevelse er som min, tror jeg ikke på det. I det øyeblikket jeg legger den sprellende ungen til brystet er det i gang. Vel og merke på den andre siden. Der renner det som rene syndefloden! Jeg produserer jo nok til å kunne lage våtmarker i Sahara. Og ja, jeg har hørt om sånne oppsamlingskopper. Det eneste problemet med disse er at de lekker. Plutselig, når du aner fred og ingen fare har du en skjorte/genser som er klissvåt fra brystet og ned. I min stellebag skal faktisk egen genser til mor bli fast inventar.
En annen ting jeg opplever problematisk med ammingen er at jeg alltid må være der. Det er ingen mulighet til å bare la far få fire timer alene med gullet. Gjør jeg det, sitter far med en unge som hyler som om hans siste time har kommet og jeg har brystspreng ut av en annen verden. I tillegg til at begge lekker og genseren min er våt både på venstre og høyre side. En løsning er jo å pumpe ut melk og ha på flaske, så kan ungen spise det den trenger selv om mor ikke er hjemme. Jo da, i teorien er jo dette supert. Hadde det ikke vært for at vi fikk streng beskjed om at det kunne vi ikke gjøre - hvis jeg ønsket å amme. Og det gjør jeg jo, for det er jo tross alt det "beste" for barnet. I dagens samfunn er det så vidt greit å ikke amme hvis grunnen er at man ikke får det til. Å la være med amming bare fordi man ikke har lyst, er så bannlyst at jeg nesten ikke tør si setningen høyt en gang.
I selvransakelsens lys er nok jeg en av de som ikke tåler å være bare mamma. Det er en stor omstilling for meg å ha noen som er så avhengig av meg hele tiden. Av og til blir jeg faktisk sint på meg selv, som satte meg i denne situasjonen. Jeg kunne vel ventet til jeg var mer klar. Kanskje skulle jeg undersøkt litt mer, sånn at jeg visste mer om hvordan det ville bli? Det ironiske er vel at jeg og mannen strevde i årevis med å bli foreldre, og nå, når vi endelig har fått det til finner jeg stadig ting å klage over. Problemet er at jeg liker å være bare meg innimellom, og de siste månedene har det blitt grundig nedprioritert. Nå har jeg faktisk begynt å trene, for å ha litt tid alene. Nå gjenstår det bare å faktisk ha tid til å komme seg på trening. One sweet day, sier jeg bare.
Til slutt, bare så du ikke tror jeg hater barnet mitt. Jeg elsker ham over alt på jord, og dersom noen måneder med amming er det som skal til gjør jeg det gjerne. Bare ikke forvent at jeg gjør det med et smil om munnen :o)
Hvorfor var det ingen som fortalte meg om ammingens bakdeler før jeg fikk barn. Folk strømmet jo på for å dele fæle fødselsopplevelser, svangerskapsopplevelser og andre uhumskheter. Det ingen fortalte meg, var at amming er noe herk! Mange påstår at de syns det er kos å amme. Vel, hvis deres ammeopplevelse er som min, tror jeg ikke på det. I det øyeblikket jeg legger den sprellende ungen til brystet er det i gang. Vel og merke på den andre siden. Der renner det som rene syndefloden! Jeg produserer jo nok til å kunne lage våtmarker i Sahara. Og ja, jeg har hørt om sånne oppsamlingskopper. Det eneste problemet med disse er at de lekker. Plutselig, når du aner fred og ingen fare har du en skjorte/genser som er klissvåt fra brystet og ned. I min stellebag skal faktisk egen genser til mor bli fast inventar.
En annen ting jeg opplever problematisk med ammingen er at jeg alltid må være der. Det er ingen mulighet til å bare la far få fire timer alene med gullet. Gjør jeg det, sitter far med en unge som hyler som om hans siste time har kommet og jeg har brystspreng ut av en annen verden. I tillegg til at begge lekker og genseren min er våt både på venstre og høyre side. En løsning er jo å pumpe ut melk og ha på flaske, så kan ungen spise det den trenger selv om mor ikke er hjemme. Jo da, i teorien er jo dette supert. Hadde det ikke vært for at vi fikk streng beskjed om at det kunne vi ikke gjøre - hvis jeg ønsket å amme. Og det gjør jeg jo, for det er jo tross alt det "beste" for barnet. I dagens samfunn er det så vidt greit å ikke amme hvis grunnen er at man ikke får det til. Å la være med amming bare fordi man ikke har lyst, er så bannlyst at jeg nesten ikke tør si setningen høyt en gang.
I selvransakelsens lys er nok jeg en av de som ikke tåler å være bare mamma. Det er en stor omstilling for meg å ha noen som er så avhengig av meg hele tiden. Av og til blir jeg faktisk sint på meg selv, som satte meg i denne situasjonen. Jeg kunne vel ventet til jeg var mer klar. Kanskje skulle jeg undersøkt litt mer, sånn at jeg visste mer om hvordan det ville bli? Det ironiske er vel at jeg og mannen strevde i årevis med å bli foreldre, og nå, når vi endelig har fått det til finner jeg stadig ting å klage over. Problemet er at jeg liker å være bare meg innimellom, og de siste månedene har det blitt grundig nedprioritert. Nå har jeg faktisk begynt å trene, for å ha litt tid alene. Nå gjenstår det bare å faktisk ha tid til å komme seg på trening. One sweet day, sier jeg bare.
Til slutt, bare så du ikke tror jeg hater barnet mitt. Jeg elsker ham over alt på jord, og dersom noen måneder med amming er det som skal til gjør jeg det gjerne. Bare ikke forvent at jeg gjør det med et smil om munnen :o)
Wednesday, June 04, 2008
Tægg så mycket!
Why am I so curious? Just because I can't help reading other people's blogs, I just found out that a challenge was thrown my way. My very dear friend Denise told me to
- Pick up the nearest book.
- Open on page 123.
- Find the fifth sentence.
- Post the next three sentences.
- Tag five people, and acknowledge who tagged you.
Well...the nearest book is not awfully interesting, but here goes:
page 123, 5. sentence:
There are other possible combinations of sampling that would providea representative probability sample.
However it is done, it would be necessary to employ randomness at every stage, even when specified well-defined strata.
To conform the workin definition of randomness put forward at the beginning of this section, the goal must be that there is equal probability of subjects ultimately being selected from a population.
Needless to say, the book is one I am reading for uni. Thought I'd just make sure that you knew...(Just so that you don't all think "what a gripping life she must lead").
So...who to challenge??? Well...I will cheat a bit here, and chose some of Denise's.
Nazli, Marianne, Hilde, Kristian and Thomas.
- Pick up the nearest book.
- Open on page 123.
- Find the fifth sentence.
- Post the next three sentences.
- Tag five people, and acknowledge who tagged you.
Well...the nearest book is not awfully interesting, but here goes:
page 123, 5. sentence:
There are other possible combinations of sampling that would providea representative probability sample.
However it is done, it would be necessary to employ randomness at every stage, even when specified well-defined strata.
To conform the workin definition of randomness put forward at the beginning of this section, the goal must be that there is equal probability of subjects ultimately being selected from a population.
Needless to say, the book is one I am reading for uni. Thought I'd just make sure that you knew...(Just so that you don't all think "what a gripping life she must lead").
So...who to challenge??? Well...I will cheat a bit here, and chose some of Denise's.
Nazli, Marianne, Hilde, Kristian and Thomas.
Monday, May 12, 2008
Norske Talenter - Erlend Bratland - Finale Seier - Lost
16 year olds are not supposed to sing like this...Watching this green-haired boy sing about being lost in this world actually made me cry.....though just a little :o)
Subscribe to:
Posts (Atom)