Årskavalkade i dur og moll

Januar:




Oscar er så vakker! Etter et laaangt opphold hjemme på Aure kunne familien som hadde blitt +1 endelig dra hjem til Halden. Måneden ble brukt til å venne seg til amming, lite nattesøvn, gulping og alt annet som hadde med å bli småbarnsforeldre å gjøre. Jeg fikk gjennom ivrig posting på babyverden kontakt med andre småbarnsmødre i Østfold og Oscar og jeg begynte etter hvert å delta på babytreff. Et underlig fenomen der småbarnsmødre med lite annet til felles møtes for å la barna ligge sammen (på rekke og rad) på gulvet. Det verste er at jeg trivdes kjempegodt. Jeg tør fremdeles ikke å kjøre bil, og blir derfor et masete element i mammagruppen (er ikke helt sikker på at jeg møtte dem allerede i januar, men jeg møtte dem på ett eller annet tidspunkt og tar det med i januar av praktiske årsaker). En av mine beste venninner blir mamma og jeg har endelig noen jeg kjenner godt å diskutere mammarollens uhumskheter med. Roger går inn i sitt siste semester som bachelor-student og har alt for mye å gjøre. Parforholdet skal også venne seg til at vi har blitt en mer og det tar tid. Vi hangler oss videre til neste måned. Huset vi bor i er kaldt og trekkfullt. Vi fryser.

Februar:




Oscar er awesome! Hverdagen består fremdeles av tilvenning til mamma og papparollen. Jeg er fortsatt en ivrig deltaker på babyverden. Livets viktigste moment er når knøttet har gjort sprang i utviklingen. Sprangene kommer aldri. Jeg blir utålmodig. Amming er fortsatt noe herk. Søvn er en utopi. Vekta begynner å stabilisere seg på et unormalt lavt nivå etter fødsel. Jeg føler at jeg må spise meg opp igjen da jeg ikke identifiserer meg med denne normalt utseende personen. Oscar vokser. Vi begynner å gjennomføre et annet veldig småbarnsspesifikt fenomen, nemlig trilleturer. Det består i at du kler på barnet, stapper det ned i en slags sovepose som du til sist legger i barnevognen. Deretter går du uten mål og mening rundt med tidligere nevnte barn i vognen. Jeg irriterer meg over dårlig måkte gangveier og bakker som plutselig har blitt så bratte. Jeg begynner å kjenne glimt av at jeg koser meg med å være mamma. Fremdeles ikke vant til å være i permisjon. Vil tilbake på jobb. Jeg føler at hjernen min svinner hen i en dis av babygreier. Hvem er jeg? Roger er fortsatt normal, all den tid han tilbringer tid med mennesker utenfor hjemmet. Jeg er sjalu. Golvet på badet har løsnet og henger fast i føttene når vi går barbent. Ved slutten av måneden har jeg i alle fall funnet ut hvordan jeg best skal utnytte timene der Oscar sover. Jeg vindusshopper etter bolig på nett. Vi fryser.

Mars:



Oscar har funnet ut hvordan han smiler. Mammarollen blir straks bedre. Amming er fortsatt noe herk. Trilleturer blir gjennomført med høyere frekvens. Vekten er fremdeles stabil. Roger studerer og studerer. Jeg blir dummere og dummere. Jeg har ikke lenger tilgang til jobbmailen min og føler meg helt utenfor. Lurer på å begynne å studere igjen. Det blir med tanken. Jeg har funnet ut at jeg ikke har tid til å lese bøker lenger og prøver meg på lydbøker. Jeg sovner. Et intenst behov for å bare sette meg i bilen og kjøre langt, langt vekk melder seg. Helt til jeg kommer på at jeg er livredd for å kjøre bil. Roger er i samtaler om jobb etter endt bachelor-grad. Jeg blir utålmodig og vindusshopper enda mer ivrig etter bolig på nett. Ikke at jeg tror vi får lån, uansett. Hvilken bank med litt fornuft vil gi meg et lån? Vi fryser litt fortsatt.

April:




Oscar er verdens skjønneste unge. Jeg elsker å være mamma, men hater å være i permisjon. Tårene er aldri langt unna og sinnet er til tider vulkansk. Jeg vil jo bare være normal. Roger er fremdeles irriterende normal. Han studerer og studerer. Jeg konkluderer med at hjernen min måtte blitt stjålet da jeg fødte. Jeg merka det sikkert ikke, siden alt var så sinnsykt vondt uansett. Trilleturer er et nesten daglig fenomen, nå. Jeg finner ut at jeg vil besøke mamma og pappa. Flytur med barn var mye lettere enn man skulle tro. Vi overlevde. Bestemor og bestefar får skjemme bort gullet litt. Jeg får sove nesten en hel natt i strekk. Mye vil ha mer og fanden vil ha fler. Jeg føler at jeg fort kunne blitt vant til nattesøvn. Vi reiser hjem igjen. Flere barseltreff der ungene ligger på rekke og rad gjennomføres. Noen av ungene har begynt å få tenner. Andre greier å løfte en leke helt selv. Oscar gjør ingen av delene. Han bare ligger der og er søt. I slutten av måneden løfter han leker han også. Oscar får smake på grøt. Nam! Amming er fortsatt noe herk. Vi finner drømmeboligen og andre boliger som har behov for oppussing. Vi går på visning på en av de som krever oppussing og håper på å få et stort lån, sånn at vi slipper å kjøpe den. Til og med jeg, i min tilstand av midlertidig dumhet innser at vi ikke kommer til å ha tid til å pusse opp. Vi får lån. Hurra, for Nordea! Vi slipper å kjøpe oppussingsobjekt. Vi kjøper drømmehuset, men skal ikke flytte inn før i juli. Oscar får barnehageplass i Fredrikstad. Parforholdet blir merkbart bedre. Jeg prøver å venne meg av å søke etter boliger på finn. Heldigvis har H&M en fin nettside. Jeg shopper. Sikringene går når vi vasker kopper og bruker microbølgeovn/vaskemaskin samtidig. Det er varmere i været. Vi fryser ikke så mye lenger.

Mai:




Oscar blir stadig søtere! Renate, Roy og Benjamin kommer på besøk. Vi gjennomfører trilleturer i fellesskap. Benjamin er skjønn. Jeg nyter å ha en venninne som også har barn og som kjente meg før jeg ble mamma. Vi skravler og skravler. De reiser igjen. Amming er fremdeles noe herk. Vekten er fremdeles stabil. Tidligere ønske om å sette seg i en bil og dra langt bort er erstattet av ønske om å dra til Fredrikstad. Til nyhuset. Vi kjører stadig forbi huset og drømmer om hvordan det kommer til å bli. Jeg gleder meg til å ha boblebad. Jeg syns fremdeles det er litt slitsomt med permisjon, men tenker ikke så mye på det lenger. Å være mamma har blitt en livsstil. Jeg er mindre sur og sint og hormonene er snillere med meg. Jeg elsker guttene mine. Roger studerer som en gal nå. Plutselig er han den unormale og sure. Jeg føler meg ovenpå og mesker meg i utbruddene hans. Jeg vurderer å begynne å pakke sånn at vi har god tid til flytting. Hah! Når har jeg noensinne gjort noe før jeg må? Det blir, som alltid, med tanken. Det er varmt ute. Vi svetter!

Juni:




Oscar blir seriøst bare søtere og søtere! Jeg er forelsket. Vi rømmer fra leiligheten og ned i skyggen de dagene det er for varmt oppe. Jeg nyter å ha permisjon. Oscar er mer med og begynner å rulle rundt på gulvet. Han sover mer og spiser mer babygrøt. Jeg ammer mindre. Kan det være at amming faktisk kan være koselig? Trilleturer gjentas hyppig. Vekten holder seg stabil. Roger er ferdig studert og han har fått seg jobb. To dager etter endte studier har han sin første arbeidsdag. Han er et overmenneske. Fotball VM-begynner. Jeg blir interessert i fotball. Hjernen min er offisielt død. Siste uken i måneden begynner jeg å pakke. Det går sakte. De vi leide hos har fått seg nye leieboere som vil flytte inn så snart som mulig. Jeg kjenner presset. Det er varmt. Vi svetter!

Juli:




Oscar er best! Vi får hjelp til flyttekjøring og siste rest med pakking av Kristoffer og Jegana. Fantastiske mennesker! Vi sover den første av mange netter i nyhuset. Vi har boblebad, steamdusj, tre soverom, lite vaskerom, loftsstue/kontor, garasje, terrasse og hage. Ripper blir gal av at han ikke får slippe ut med en gang. Jeg har en ambisjon om å holde ham inne en måned slik at han ikke stikker tilbake til Halden. Trilleturene avtar i frekvens. Er så mye oppakking å gjøre. Vekten begynner å gå oppover igjen. Jeg gremmes, og spiser litt mer. Roger har blitt en skjorte og dressbukse-mann. Han jobber og jobber. Jeg er fortsatt hjernedød, men stortrives i permisjon. Det er for sterk sol ute på verandaen til at Oscar kan være der. Vi har besøk av svigers som hjelper oss med IKEA-møblene våre og passer Oscar. Vi får tid til å puste litt. Oscar spiser stadig mer grøt. Har begynt å prøve middagsglass også nå. Amming er ikke så slitsomt lenger. Nettshopping er fortsatt gøy! Huset er ekstremt varmt. Vi svetter.

August:




Oscar er min store kjærlighet. Jeg funderer over livet. Lurer i et halvt milisekund på hvordan det vil være å gi opp karriere og heller være hjemmemamma. Jeg kommer på lånet vårt. Og at det er fordummende for meg å være hjemme. Begynner å glede meg til å komme tilbake på jobb. Vi drar på hyttetur sammen med Renate, Roy og Benjamin. Vi koser oss og spiller Alias når ungene har lagt seg. Vi ler mye. Innser også at forskjeller mellom mennesker kommer tydelig frem når vi har barn. Lærer oss å akseptere at mennesker er ulike. Roger fortsetter å jobbe som om hans siste time var kommet. Han begynner på mastergraden sin i Kristiansand, ved siden av traineeprogrammet og jobben. Jeg ser ham aldri. Jeg blir sur. Vi får pakket ut de viktigste eskene. Jeg elsker huset vårt. Pappa kjøper gressklipper til oss og Roger lærer seg å klippe. Jeg sitter på terrassen og ser på mens Oscar ligger i teltet sitt. Jeg kjøper en ripsbusk. I løpet av et par måneder ser den død ut. Jeg innser at jeg ikke er noe hagemenneske. Ugresset tar overhånd. Jeg planlegger å røske opp alt til våren. Vi finner ut at vi må male huset. Til neste år. Oscar begynner å dra seg frem på gulvet. Jeg får det travelt. Jeg finner ut at det er for tidlig at Oscar begynner i barnehagen allerede i august. Jeg ringer og utsetter. Det er jo så koselig å være hjemme med ham. Vi triller av og til tur, men vekta går oppover. Jeg spiser litt mer. Også melder jeg meg inn i vektklubb. Det virker en liten stund. Det er varmt. Vi svetter.

September:




Oscar begynner i barnehagen. Jeg nyter å kunne være bare meg i noen timer hver dag. Jeg går til og fra barnehagen og av og til en trilletur også. Nå uten sovepose, siden det er varmt. Vekten går nedover. Jeg er sulten. Roger jobber og jobber. Jeg blir sprø av at han har så lite tid. Roger merker presset. Oscar har sluttet å spise om natta nå. Han sover tidvis gjennom hele natten. Føler likevel jeg har mye søvn å ta igjen etter nesten et år uten. Jeg sover mens gutten er i barnehagen. Amming er jo utrolig koselig. Hadde jeg ikke vært så redd for å kjøre bil hadde jeg nok tatt meg en tur til byen av og til. Renate og Benjamin kommer på besøk. Vi går trilleturer. Benjamin har store never og lange bein. Han er nydelig. Oscar er litt usikker på om han liker å konkurrere om oppmerksomheten når han er hjemme. Ripsbusken min er nesten helt sikkert død nå. Jeg får mail fra nysjefen min. Jeg begynner å grue meg litt til å begynne i jobb igjen. Det er jo så koselig å ha permisjon. Varmen avtar litt. Det er deilig å leve.

Oktober:




Oscar stortrives i barnehagen. Han gråter når jeg henter ham. Jeg begynner på jobb igjen. Må til Brønnøysund to ganger på kort tid. Jeg merker at jeg har savnet de jeg jobber sammen med. Jeg merker også at jeg ikke har savnet Brønnøysund. Hjernen min virker fremdeles ikke så jeg får no-brainer oppgaver på jobb. Det er litt deilig å jobbe igjen. Jeg begynner å pendle mellom Fredrikstad og Oslo. Det går bra, men det er litt slitsomt. Togene går som de skal nesten hver dag. Jeg har bursdag og mamma og Ole Gunnar er på besøk. Roger jobber og jobber. Jeg skjønner plutselig hvorfor han er så sliten. Lange dager på jobb med tilhørende reising sliter meg ut. Roger er student i tillegg. Parforholdet tar seg opp. Det hjelper litt at vi får sove nesten hver natt, nå. Oscar virker som han begynner å bli litt lei av melk. Jeg vil amme lenger. Han godtar to-tre ganger i døgnet, men ikke mer. Det er egentlig helt passe. Trilleturene blir nesten ikke-eksisterende. Vekten går opp. Huset vårt er perfekt. Det er akkurat passe varmt.

November:





Vi har fått en ett-åring. Dagen blir feiret sammen med en av babyverden mammaene og gutten hennes. Vi koser oss. Oscar setter seg opp selv og går rundt bordet nå. Mammahjertet svulmer av stolthet. Han har fått noen tenner også. Jeg venter med skrekk på resten. Det medfører skriking og dårlig nattesøvn. Akkurat når man har vent seg til å sove hele natten igjen. Kunne ikke dette med tenner vært litt bedre planlagt? De kunne f.eks. fått alle sammen den dagen man slutter å amme. Jeg vil amme Oscar til han er to. WHO sier at det er det beste. Ser kanskje litt dumt ut med en toåring uten tenner? Vi kjøper ny bil. Jeg liker å kjøre den. Vi har influensa. Første året i barnehage er visst et hardt sykdomsår. Jeg har lyttet til erfarne fjellfolk og er forberedt på det. Jeg var ikke så godt forberedt som jeg trodde. Jeg føler meg elendig. Influensaen forsvinner. Jeg blir forkjølet. Jeg kan heldigvis gå på jobb, selv om jeg er forkjølet. De jeg smitter kan glede seg over at jeg styrker immunforsvaret deres. Jeg føler ikke at mitt immunforsvar er spesielt styrket. Vi har besøk av svigers. De koser seg sammen med Oscar. Oscar syns det er spesielt fint å sitte i fanget til svigerfar. Han elsker å leke med leken han fikk av dem i bursdagsgave. Livet er hektisk men flott. Det begynner å bli alvorlig kaldt. Vi fryser.

Desember:




Oscar krabber skikkelig nå. Han går også som en helt rundt bordet. Han får adventskalender med Duplo og sjokolade. Han elsker sjokolade, men favoritten er likevel og heldigvis druer. Det beste han vet er når han kan plyndre fruktfatet selv. Jeg finner gnagemerker på klementinene mine. Noen har vært der før. Jeg hadde som mål at Oscar skulle lære seg å like mandarin til jul. Det funket. Mandarinbåtene forsvinner inn på tvers. Jeg visste ikke at et så lite gap tok så store biter. Vi har julebord med ribbe og pinnekjøtt. Kristoffer er med. Jeg føler meg flink på kjøkkenet. I begynnelsen av måneden fikk vi vite at det gikk omgangssyke i barnehagen. Fornøyde konstaterer vi at vi har gått klar av den i det vi går inn i den andre uken i desember. Det tar to dager. Roger får det på vei ned til Kristiansand for å ta eksamen. Jeg og Oscar ligger hjemme med det. Jeg vil heller ha lårbensbrudd. Har aldri følt meg så dårlig i mitt liv. Det går over. Vekten min gikk ned. Vi er alle friske og raske. Jeg går ut i ferie. Vi vasker og spriter huset, for vi vil ikke at julebesøket vårt skal bli syke. Oscar fortsetter å plyndre fruktfatet. Vekten går opp igjen. Ole Gunnar kommer. Vi kunne spart oss å sprite huset. Han får omgangssyke. Mamma og pappa kommer. Pappa får omgangssyke. Vi feirer en litt amputert julaften. Jeg lurer på om det er greit at jeg syns det er bra at jeg er frisk nok til å spise julemat mens andre ligger syke? Jeg kjøpte pølser til Oscar til julaften. Har hørt at små barn ikke liker pinnekjøtt. Det var åpenbart ikke sant. Oscar nekter å spise pølser. Pinnekjøttet går ned på høykant. Jeg har en underlig unge. Vi pakker opp pakker hele dagen. Julenissen har muligens tatt feil av Oscar og pakkelageret sitt. Oscar er fornøyd. Han får en gåstol i gave av Ole Gunnar. Det er årets julegave. Han går og går og går. Hyler av fryd over at han kan komme seg fra et sted til et annet uten hjelp. Mot slutten av uka begynner julepynten å bli interessant. Jeg er glad for at jeg bare har tøykuler nederst. Nyttårsaften nærmer seg. Vekta går opp. Jeg bestemmer meg for å vektklubbe igjen en eller annen gang på nyåret. Kanskje jeg skal melde meg inn på treningssenter også? Jeg har jo snart vært støttemedlem på Spenst i Halden et år. Ut med Spenst og inn med noe annet, kanskje? Da må jeg være ekte medlem og ikke støttemedlem. Jeg tror ikke jeg har tid. Bestemmer meg for å ta det opp til vurdering på nyåret. Roger tar seg fri i romjula. Det er deilig. Parforholdet er på topp. Vi elsker hverandre. Vi hører et program på radioen om folk som forteller om sine oppturer og nedturer det året som har gått. Vi kommer ikke på en eneste stor nedtur. Bare bagateller. Året har vært helt fantastisk, faktisk. Vi avslutter året sammen med Kate og Håkon. Vi spiser oss nesten i hjel. Det skulle være overskyet, men vi ser nyttårsrakettene godt. Vi drikker champagne og spiller Alias. Ser Graham Norton på TV. Det er plussgrader ute. Livet er flott!



Jeg planlegger for øvrig å bli flinkere til å blogge i det nye året (det er jo lov å håpe). Godt 2011, folk!

21. mai 2010

Uff, som dere sikkert skjønner blir denne bloggen noe forsømt til tider. Kommer nok til å bli oppdatert i rykk og napp fremover, også.

Har vært tusen ting å gjøre i det siste i tillegg til å venne seg til mammarollen. Nå som jeg begynner å bli vant til å være mamma, må jeg bare si at jeg elsker det. Elsker å tilbringe tid med lille Ozzie'n min. Han er fantastisk skjønn, smiler og er fornøyd stort sett hele dagen (natten derimot er en annen historie). Av og til er det så sterkt at jeg ikke kan fatte at jeg faktisk har fått være så heldig. Må ha gjort noe veldig bra i et tidligere liv for å fortjene ham :)





Vi har også, som mange vet, kjøpt oss leilighet. Vi flytter inn 1.juli, og jeg gleder meg vilt og hemningsløst til å ha et bad der golvet faktisk sitter fast, og der du kan bruke vannkoker, vaskemaskin og oppvaskmaskin samtidig, uten at sikringen går. Når det er sagt, blir det nesten litt vemodig å forlate Ringveien, også. Her har vi bodd og hatt det godt i mange år, og jeg kommer til å savne å ha barnevakt i etasjen under. Får håpe vi finner noen hyggelige naboer dit vi kommer, også.



Her er slottet vårt, som vi ikke kan vente med å flytte inn i. Skal legge ut flere bilder når vi har fått flyttet inn. Nå om dagen går jeg rundt og manner meg opp til å begynne å pakke. Gleder meg virkelig ikke til å begynne å organisere alt skrotet vårt. Vi har, som så mange andre, alt for mye. På den andre siden, en fin anledning til å få kastet/gitt bort ting som vi ikke bruker.

Nå er det like før Roger begynner i ny jobb, også, og vi er kjempespente. Han er selvfølgelig mest spent, hvilket er helt naturlig. Husker enda hvor nervøs jeg var før jeg skulle begynne å jobbe i Brønnøysund. Hadde nesten ikke blund på øyet natten før jeg møtte opp. Resultatet ble en overtrøtt Randi på sin første dag på jobb. Lo litt for høyt og sent av alle morsomheter og spurte samme spørsmål om og om igjen. Regner med sjefen angret, og stemplet meg som semi-retardert der og da. Heldigvis tror jeg inntrykket kom seg litt etter en stund på jobben (håper jeg i alle fall).

Jeg har selvfølgelig allerede begynt å tenke på hvordan det skal bli for meg å begynne på jobb igjen. Blir nesten som å begynne på nytt igjen, det. Nytt arbeidssted, nytt kontor og jammen har ikke sjefen blitt byttet ut, også. Nesten så jeg gruer meg litt. Men, kan jo etter overnevnte beskrivelse nesten ikke bli verre enn sist. Eneste er at jeg lurer litt på om hjernen min fremdeles virker. Har liksom ikke hatt de store utfordringene intellektuelt på en stund. Får benytte meg av geografiquizene på Sporcle sånn at jeg holder meg skarp. Anbefales på det sterkeste :)

Ha en fortreffelig pinse, alle sammen!

Kosedag...

Til tross for at dagen i dag startet relativt dårlig har Oscar og jeg kost oss masse. Jeg tar det fra begynnelsen. Hver morgen i sjutiden pleier vi å ta Oscar opp i vår seng. Da begynner han nemlig dagen med skravling og smiling. I dag var intet unntak, så opp i sengen kom han. Rett etter at Roger dro for dagen, begynte gutten å bli uvanlig urolig. Jeg løftet ham opp, og voila...en sprutgulp i dimensjonene Gullfoss kom dettende ut av gutten og ned på meg. Jada, i ansiktet, jada, i håret, og jada, i sengen. Ingen topp start på dagen, altså. Senere derimot har vi kost oss masse. Sunget, skravlet og lekt. Ja, også har vi gått en tur i vårsola. På sånne dager digger jeg å ha permisjon. Har jo faktisk god tid til å nyte finværet. Hurra!

Surreal but nice

Kom plutselig til å tenke på at om ikke alt for lenge, kommer noen til å kalle meg "mamma". Hvor sykt er ikke det? Også jeg, som ikke er moderlig i det hele tatt. Jeg, som ikke liker barn, som ikke kan fordra hyling, skriking, gulp og spytt. Plutselig har jeg satt dette vesenet til verden som gjør alt dette. Det mest populære for tiden er gulping og spytt som renner ut av munnen. Som den fødte mor jeg er, tilbringer jo avkommet en del tid i mitt fang, hvilket fører til at jeg alltid føler meg så delikat og fresh. Gensrene mine er nemlig som oftest, med mindre de har kommet rett ut av klesskapet og jeg ikke har fått plukket opp gullet enda, fulle av spyttrester og gulp. Det, i tillegg til tidligere nevnte lekkasjeproblemer fra egne kroppsdeler får meg til å lure på hvordan jeg egentlig overlever? Jeg, som ikke takler å se gammel mat en gang uten å bli kvalm. For dere som ønsker å stay fresh anbefales ikke mammarollen i alle fall.

Men, som sagt...om ikke mange år, kommer noen til å kalle meg "mamma". Jeg kommer, for en stakket stund i alle fall) til å være den allvitende. Den som avgjør om den neste timen skal bestå av glede eller raseri, Drømmehagen eller nattesøvn. Jeg må si at jeg føler meg ikke helt som en mamma enda. Eller, jeg gjør jo alt en mamma skal gjøre. Har permisjon, ser dårlige serier på day-time TV, rusher til Helsestasjonen for veiing, måling, testing av motorikk, vaksinering (ikke rart at samfunnet er sykelig opptatt av vekt, forresten...det starter allerede i menneskets første levedøgn), går på trilleturer, ammer in public (enda ikke helt komfortabel med det, men det kommer vel), trøster, bysser, synger nattasanger, bader osv, osv...Høres ikke livet utrolig spennende ut?

Vel, det er faktisk spennende. Who would have thought so? Jeg tilbringer dagen med å gjøre de rareste ting for å lokke fram et smil hos gutten min (den lille, ikke Roger). Og han smiler, i ett sett. Han er selvfølgelig verdens skjønneste lille skapning. Jeg bruker også uforholdsmessig mye tid på gulvet, for å få ungen til å ta etter en random leke. De siste dagene har jeg til og med, i mangel av noe bedre, oppfyllt funksjon som levende bitering. Kan virke som om han begynner å få tenner, og det med bitering har han ikke helt funnet ut av enda. Mammas finger derimot...yummy! Kanskje alt dette gjør meg til mamma? Selv om jeg syns det høres surrealistisk ut å skulle være det. Jeg tror nok i alle fall at det som definitivt gjør meg til mamma er at jeg ville gitt ham alt jeg har om det skulle behøves. Det er ikke den ting jeg ikke ville gjort. Jeg tørker til og med gulp for millionte gang i dag med et smil om munnen. Det er jo tross alt stort sett bare melk, og det er jo ikke farlig ;)

Har jeg fått en Sheldon?

Prøvde meg med nattasangen Soft Kitty i kveld, og gutten digga den. Litt engstelig for at jeg har fått en Sheldon...(for alle som ikke skjønner hva jeg snakker om, se Big Bang Theory). Ja, ja...da blir han i alle fall smart :D

Super scary

Jeg ser inn i ansiktet på sønnen min, og reflekterer over hvor uskyldig et menneske er ved livets start. Jeg kan ikke en gang fatte at det er mulig å ha et så rent sinn. Små barn er tvers igjennom ekte. Ingen forestillelse. Er de sultne, så er de sultne, skriker de, så har de et behov som skal dekkes. Helst i går. Ikke noe løgn, bedrag eller manipulering. Mens jeg sitter der og reflekterer over alt dette, slår det meg at det ikke alltid vil være sånn. Før eller siden kommer han til å vokse opp, lære seg å lyve og manipulere for å klare seg i denne verden.

Av og til, skulle jeg ønske at han alltid ville være som han er nå, uskyldig og ekte. Jeg skulle ønske jeg slapp å sende ham ut i en verden full av dritt. Narkotika og vold preger samfunnet vårt, og jeg har et sterkt ønske om å beskytte min sønn mot dette. Hvordan skal jeg klare det? Jeg som ikke har funnet helt ut av hvor min plass i verden er? Hvordan skal jeg kunne hjelpe til å forme min sønn til å bli et godt menneske, som holder seg unna farlige situasjoner? Jeg er jo ikke et spesielt godt menneske selv. Ikke spesielt dårlig, heller. Helt gjennomsnittlig vil jeg tro. Men, jeg ønsker at mitt barn skal ha det beste i verden, han skal besitte gode kvaliteter jeg ikke selv har. Han skal takle konflikt mye bedre enn moren sin. Hun stormer nemlig ut av rommet og smeller med dørene. Ikke en ting jeg har lyst til å lære bort til barnet mitt. Er det kanskje sånn, at i min streben etter å forme gutten min til et godt menneske, er jeg nødt til å bli et bedre menneske selv?

Er det slutt på all banning, hensynsløshet og sladring om andre? Er det sånn foreldre gjør det? Slutter helt med ting de ikke ønsker å lære barnet? Eller lever man et dobbeltliv der man får levd ut sine mørke sider (på en Dexter-lik måte, dog ikke like blodtørstig, håper jeg) i settinger der barna ikke er. Jeg håper på å gå for en mellomting. Kanskje bli et mye bedre menneske samtidig med at jeg sparer all uønsket oppførsel til settinger hvor sønnen min ikke er. Som jeg sa tidligere, skulle jeg ønske han aldri ble ødelagt av verden rundt oss. At han alltid kunne være liten og uskyldig, og at jeg alltid kunne passe på ham. Tanken på å sende ham alene ut i verden skremmer meg. Morshjertet mitt har lyst til å følge hvert eneste skritt han tar, helt til han er 30, minst. Jeg innser jo, dessverre at det ikke er mulig. Etter hvert som han vokser opp må jeg slippe taket mer og mer, og stole på at jeg har klart å gi ham de verdiene han trenger for å komme seg helskinnet gjennom dette vi liker å kalle livet. Så, hvordan gjør jeg det? Jeg har store planer om å gjøre med det som jeg har gjort med alt annet. Takle det rett på, dag for dag.

Så er det jo også fordeler med at han ikke er liten hele livet. Jeg slipper etter hvert å amme, det blir slutt på gulping, skriking, konstant tretthet og bleieskift. Når gutten får frihet, får også mamma frihet. Men, bekymringen vil alltid være der. Å være mamma er å melde seg inn i en klubb av evig bekymring. Men, jeg elsker det <3

Ikke bare amme-mamma!

Som nybakt mamma møter man ofte forventninger fra samfunnet rundt. En av disse er at du SKAL amme. Mye på grunn av at dette er det beste for barnet, da det får i seg viktige næringsstoffer og antistoffer mot sykdommer. Altså styrker morsmelken immunforsvaret til barnet. Jeg er selv en av de heldige som ikke har noe problem med ammingen (sånn rent fysisk i alle fall). Melken strømmer ut i strie strømmer, og gutten spiser seg både god og mett. Likevel, har jeg et problem med ammehysteriet. Det er nemlig ikke bare gode sider ved det å amme.

Hvorfor var det ingen som fortalte meg om ammingens bakdeler før jeg fikk barn. Folk strømmet jo på for å dele fæle fødselsopplevelser, svangerskapsopplevelser og andre uhumskheter. Det ingen fortalte meg, var at amming er noe herk! Mange påstår at de syns det er kos å amme. Vel, hvis deres ammeopplevelse er som min, tror jeg ikke på det. I det øyeblikket jeg legger den sprellende ungen til brystet er det i gang. Vel og merke på den andre siden. Der renner det som rene syndefloden! Jeg produserer jo nok til å kunne lage våtmarker i Sahara. Og ja, jeg har hørt om sånne oppsamlingskopper. Det eneste problemet med disse er at de lekker. Plutselig, når du aner fred og ingen fare har du en skjorte/genser som er klissvåt fra brystet og ned. I min stellebag skal faktisk egen genser til mor bli fast inventar.

En annen ting jeg opplever problematisk med ammingen er at jeg alltid må være der. Det er ingen mulighet til å bare la far få fire timer alene med gullet. Gjør jeg det, sitter far med en unge som hyler som om hans siste time har kommet og jeg har brystspreng ut av en annen verden. I tillegg til at begge lekker og genseren min er våt både på venstre og høyre side. En løsning er jo å pumpe ut melk og ha på flaske, så kan ungen spise det den trenger selv om mor ikke er hjemme. Jo da, i teorien er jo dette supert. Hadde det ikke vært for at vi fikk streng beskjed om at det kunne vi ikke gjøre - hvis jeg ønsket å amme. Og det gjør jeg jo, for det er jo tross alt det "beste" for barnet. I dagens samfunn er det så vidt greit å ikke amme hvis grunnen er at man ikke får det til. Å la være med amming bare fordi man ikke har lyst, er så bannlyst at jeg nesten ikke tør si setningen høyt en gang.

I selvransakelsens lys er nok jeg en av de som ikke tåler å være bare mamma. Det er en stor omstilling for meg å ha noen som er så avhengig av meg hele tiden. Av og til blir jeg faktisk sint på meg selv, som satte meg i denne situasjonen. Jeg kunne vel ventet til jeg var mer klar. Kanskje skulle jeg undersøkt litt mer, sånn at jeg visste mer om hvordan det ville bli? Det ironiske er vel at jeg og mannen strevde i årevis med å bli foreldre, og nå, når vi endelig har fått det til finner jeg stadig ting å klage over. Problemet er at jeg liker å være bare meg innimellom, og de siste månedene har det blitt grundig nedprioritert. Nå har jeg faktisk begynt å trene, for å ha litt tid alene. Nå gjenstår det bare å faktisk ha tid til å komme seg på trening. One sweet day, sier jeg bare.

Til slutt, bare så du ikke tror jeg hater barnet mitt. Jeg elsker ham over alt på jord, og dersom noen måneder med amming er det som skal til gjør jeg det gjerne. Bare ikke forvent at jeg gjør det med et smil om munnen :o)