Februar og marsoppdatering - bilderas

Herregud, som tiden har flydd siden sist jeg skrev. Føler at denne vinteren bare har forsvunnet i ekstremfart. Eller, forsvunnet og forsvunnet, i går kom det mer snø...håper virkelig det er siste rest som kom nå. Ikke at jeg ikke liker vinteren, etter at jeg fikk barn har den nesten blitt til å leve med, den også. Det er bare så uendelig mye klær som skal tas på, av, tørkes, vaskes, henges (og slenges kunne jeg sagt for å få det til å rime, men det skal de jo ikke, så da sier jeg ikke det) og legges på plass. Votter, luer, halser (ja, det er et klesplagg, ikke en kroppsdel), dresser, innerdresser, vintersko eller i tupp sitt tilfelle, vintervogn skal ordnes før vi i det hele tatt kan tenke på å bevege oss ut døren. Har vi først kommet oss forbi dørstokk og påkledningsmila er det imidlertid ganske koselig å være ute. I februar har det vært mye på plakaten. Jeg syns alltid at den måneden bare suser avgårde, og denne var intet unntak.

Helt i starten av måneden hadde vi besøk av Inga Marthe og søteste, lille Meisemann. Han var bare til å spise opp, og Olivia så ut som en stor bryggesjauer ved siden av den vevre lille tassen.

Mees

Olivia er bare en måned gamlere enn Mees, men ørlittegranne større

Det var helt herlig å endelig få se ham litt ordentlig og ikke minst, det var fint å få snakket litt med Inga Marthe igjen. Må si at det var herlig å få snakke med et menneske som har et ferdig utviklet språk, og som til og med har kjent meg siden før vi fikk barn. Ikke for det, det ble mye snakk om barn likevel, men det er en naturlig konsekvens av at vi har små, begge to. Likevel, det er noe med det. Det er fint å snakke med folk som er vennene dine, til tross for at de vet hvor ufyselig du var som barn.

De neste ukene ble i hovedsak brukt til hverdagsting. Jeg har vært masse sammen med Olivia og hun blir jo bare søtere og søtere.

Smilejenta mi :)

Nå er det heldigvis ikke bare skrikingen lenger. Hun er egentlig en veldig blid liten sjel, men hun hater å bli holdt utenfor. Konsekvensen er at jeg må ha henne med overalt. Det er såvidt jeg får lov til å gå på badet alene. Likevel, jeg nyter dagene sammen med henne og jeg nyter at dette forhåpentligvis er siste gangen. I alle fall på lenge. 

Etter noen rolige uker hjemme var det tid for vinterferie. Denne ble tilbrakt på Lesja og på Aure. Det var besteforeldre i alle retninger og Oscar var i storform. På Lesja var det snø og selv om vi ikke var der så lenge denne gangen ble det tid til en tur ut. Oscar storkoste seg og det gjorde jammen meg jeg og Roger også. Olivia var for anledningen inne hos bestemor Kari og koste seg :)

Snø er godt - så lenge vi holder oss unna den gule ;)

Gøy å kaste snø

Rogermin

Oscar og meg baser i snøen

Jeg er ute, i snøen, nuff said

Deretter bar ferden til Foldfjorden hvor vi for det meste var hjemme hos mamma og pappa. Der var det som vanlig veldig koselig, og også, som vanlig, drittvær. Det lå bittelitt snø da vi kom så Oscar rakk såvidt å ta sine første stavtak på ski på plenen før det regnet bort. Roger og jeg prøvde mine gamle ski fra glansdagene mine i 13-14års-alderen og fant ut at vi faktisk skal prøve å kjøpe ski til neste sesong. Heldigvis ble ikke våre skikunster dokumentert med bilder, så dere får bare ta meg på ordet. Det ble mange kvelder med brettspill, TV og skravling. Til helgen kom Ole Gunnar hjem en tur også, og jeg må si jeg er imponert over evnene hans med barn. Der jeg, før jeg fikk mine egne, kjente panikkangsten ta meg hvis noen overlot sine håpefulle til meg i et par minutter, gikk han rett inn i rollen som den fødte barnevakt. Han underholdt Oscar i timesvis, og jammen bysset han ikke Olivia i søvn opptil flere ganger også. Helt uten å bli spurt, til og med. 

Onkel Ole Gunnar multitasker - passer både tobeinte og firbeinte

Onkel Ole Gunnar og Olivia

Mission accomplished - Ole Gunnar har bysset gulljenta i søvn

Mamma og pappa stilte også opp som byssehjelper, og jeg må innrømme at det var skikkelig deilig med litt avlastning.

Bestefar og Olivia

Olivia

Hands up, baby hands up

Vi fikk også litt tid til besøk. Turen gikk både til Mari og til mormor. Hos Mari ble det skikkelig full-fart-treff, da både Mari og Øyvind og ungene, Kjersti og Hovlik og jeg, Oscar og Olivia herjet stuene. Det vil si, Olivia herjet ikke så mye, men guttene undersøkte det som fantes av traktorer, gravemaskiner og en annen mystisk maskin jeg har glemt hva het, inngående. Ingen tvil om at Oscar koste seg glugg i hjel i alle fall. For meg var det veldig koselig å treffe igjen de gode skravelsjurene fra barndomsårene. Som jeg sa tidligere, det er koselig med folk som kjente deg mens du var ung og uredd, også. 

Hos mormor var vi litt uheldig med timingen. Oscar var trøtt og sur som galle, men mormors fantastiske vafler reddet dagen. Disse vaflene er barndomsminner for meg. Jeg og Ole Gunnar var (og er) helt gale etter disse. Det er så rart, hver gang jeg kommer hjem til mormor og hun lager disse vaflene blir jeg satt langt tilbake i tid. Jeg husker varme sommerdager, med kirsebær fra treet hun hadde i hagen, mortfisking på brygga sammen med Inga Marthe og Ole Gunnar, bading på Lærå og mormors vafler som en fin avslutning på det hele. 

Heldigvis hadde oldemor en fugl det gikk an å leke med

Oldemor og Olivia

Oscar drikker te som en engelsk lord

Det store høydepunktet med Aureturen for Oscar var likevel uten tvil turene i traktor sammen med bestefar. Det var så gøy at bestefar måtte ut på traktortur minst en gang hver dag mens vi var der, og Oscar snakker enda om bestefar og traktoren. 

Traktortur

Bestefar og Oscar i farta

Som barn var det aldri mangel på ting å finne på hjemme. Det var alltid mye å gjøre både ute og inne, og selv om vi bor i litt mer sentrale strøk nå, vil jeg gjerne ta med meg noe av dette til mine barn også. Det er det som er så fint med å ha besteforeldre på landet. Da er det bare en lang, liten kjøretur, så kan vi nyte fredelige omgivelser og skog, mark og ikke minst sjø sammen med ungene. Vi kan selvfølgelig gjøre dette her nede også, men det er noe spesielt med det stedet man har vokst opp. Der kjenner man stiene (i alle fall de som har vært litt mer ute enn meg), man vet hvor det er fint å bade og man trenger ikke guide for å finne fram til ting. Så lenge jeg slipper å bo der, syns jeg Aure egentlig er et ok sted å oppholde seg en liten stund. Det er i alle fall stille og rolig nok. Tror nok likevel at sjansene er små for at vi flytter hjem igjen. Etter noen dager der er det utrolig deilig å sette snuten hjemover til Fredrikstad igjen. 

 Etter at vi kom hjem igjen hadde vi en rolig uke hvor vi brukte tiden på å komme oss etter vinterferien. Det er rart med det, etter ferieturer skulle man gjerne hatt noen dager til med ferie, bare for å komme inn i rutinen igjen. Ungene blir jo litt rystet ut av rutinene sine og det tar noen dager før man er inne i den gamle tralten igjen. Mot helgen, inspirert av friluftstankene vi hadde på ferien, spontan-dro vi på tur sammen med Mari-Ann, Kjetil og Oliva. Oliva går i barnehagen til Oscar og de to trives veldig godt sammen. Vi dro til vakre Mærrapanna. Det er faktisk mye mer idyllisk en stedsnavnet skulle tilsi. For småbarnsforeldre er det et meget bra sted å dra til. Genialt å komme til med vogn, benker, bord, grillsted, lekeapparater og god boltreplass for barna. Likevel må jeg innrømme at jeg innerst inne var litt rystet over oss da vi sto opp klokka åtte for å dra ut på tur. Jeg fikk bekreftet at jeg ikke var den eneste da vi var i bilen på vei dit. Roger snudde seg nemlig mot meg og sa, "har vi virkelig blitt sånne mennesker? Sånne mennesker som står opp tidlig for å dra på playdate med barna?" Vi fant ut at ja, det er nok der vi er i livet nå. Det er plutselig like naturlig å gjøre det, som det en gang var å henge på Driv (studentutestedet i Tromsø) hele dagen. Uansett, når vi nå kom oss ut, grillet vi pølse, spiste kjeks og skravlet masse i finværet.

To gode venner

Oscar og Oliva

Hånd i hånd

Pølse med lompe er aldri feil

Mærrapanna

Når turen nærmer seg slutten er det på sin plass med en liten klem

Når vi nå er godt inni mars er det endelig tid for julegaven min fra Roger. Han har kjøpt billetter til Ylvis 4, middag og hotellovernatting i Oslo på lørdag. Jeg ser virkelig frem til en barnefri kveld der vi bare kan være voksne. En kveld der vi kan legge fra oss foreldrerollen og bare være kjærester. Kanskje vi til og med tar en drink eller tre? Det så en stund litt mørkt ut, for mamma fikk kjempevondt i ryggen bare noen timer før hun skulle reise ned til oss. Hun var nemlig booket som barnevakt for helgen. Men, dere som kjenner mamma vet at en liten bagatell som en nesten invalidiserende rygg ikke er noen stopper. Så, her sitter hun. Klar til å være barnevakt sånn at vi foreldre kan nyte en bekymringsfri kveld ute. Det gledes! 

On that note tenker jeg at jeg sier på gjennsyn!