Sommeren er på hell...

Oscar inspiserer kanonene i Abra Havn

...så hva passer vel bedre enn å mimre litt om hvordan sommeren har vært? I tillegg til nyjobben som jeg har fortalt om tidligere, har vi fått tid til å feriere litt også.
Vi startet med en langhelg i Kristiansand. Med en liten gutt som er helt besatt av Kaptein Sabeltann var det helt på sin plass å besøke Dyreparken en tur. Helgen startet med en overnatting på hotell i Skien. Vi tenkte at det var litt langt å kjøre helt ned til Kristiansand på en ettermiddag så vi fant ut at en stopp på veien var på sin plass. Det kan trygt sies at vi angra ganske kraftig etter fem timer med ungehyl og ingen andre steder å gjøre av seg enn på badet på hotellet. Ungene våre er bare ikke laget for hotell. Da er vi jo alle begrenset til å være på temmelig liten plass på ett rom og det var veldig uheldig. Ungene ble så forstyrra av at jeg og Roger var på rommet at de nekta å sove, i tillegg var rommet kokvarmt og trangt. Ikke den beste starten, akkurat., men det var jo vår egen feil. Resultatet var at morgenen besto av to gretne utgaver av oss og en usannsynlig gretten liten gutt. Til og med Olivia, som alltid er blid og fornøyd var i temmelig dårlig humør. Needless to say, bilturen videre ble en lang tur, hvor jeg bestemte meg for at med mindre det er tvingende nødvendig blir det aldri mer hotell på oss alle fire. I alle fall ikke før ungene er store nok til å ha eget rom.Vi hadde bestemt oss for å kjøre full sjørøverhelg og hadde leid rom i Kristiansand i Abra Havn. Å komme dit etter den forferdelige starten var en lise. Vi ble møtt av store murer, der de erklærte at vi kom til å gå inn som landkrabber og ut igjen som sjørøvere, og en stor port inn til byen.

Abra Havn

Inngangspartiet

Innenfor muren åpenbarte det seg en nydelig sjørøverlandsby hvor alt ned til det minste kumlokk var gjort i sjørøverstil. 

Sjørøverkumlokk

Sjørøverkåk

Leiligheten hadde heldigvis soverom som var separat fra resten, og det luktet til og med nytt der inne (det åpnet i pinsen i år). Oppholdet der var tilsynelatende ganske dyrt, men vi skjønte fort hvorfor da vi kom dit. I tillegg til temaleilighetene var det sjørøvershow på morgenen, hvor Langemann fra Kaptein Sabeltannfilmene var med (Oscar var helt fjetret og Olivia syns det var helt supert med musikk og dans), det var muligheter for å støte på sjørøvere i gatene og i byen hadde de lagt opp ulike poster ungene skulle gjennom. Klarte de det, kunne de gå i resepsjonen og få seg en skatt.

Leiligheten vår

Flisene på badet

Hengekøye på soverommet

Sjørøvershow i Abra Havn

Her ser vi på sjørøvershow

Olivia får med seg det som skjer fra vogna

Lanterne og utsikt ut over sjøen i Abra Havn

Dødningeskallebukta

Dagene ble for det meste brukt i Dyreparken, hvor vi tilbrakte mye tid i Sabeltanns Verden (som faktisk er bakteppet for tv-serien som går på TV). Det ble mye piratgreier for oss voksne, men for en liten tass som syns Sabeltann er akkurat passe skummel, men også veldig spennende var det midt i blinken. Heldigvis for oss voksne tok det på å få så mange nye inntrykk. Da var det veldig godt å kunne legge seg i vogna for en strekk, mens vi gikk fra sjørøverlivet til å se på dyrene i Dyreparken. Ungene våknet etter hvert, og de måtte finne seg i å bli med på litt andre ting også. Det var heldigvis ikke noe problem. Oscar kjørte gladelig traktor med pappa, trikk i Kardemomme by med mamma og så på alle de rare dyrene. Det var til og med mulighet for å gå inn og klappe dyrene, men det turte ikke Oscar, det var alt for skummelt. Dyrene var spennende for Olivia også, men hun var temmelig trøtt, så det var vel begrenset hva hun fikk ut av det. I tillegg var været ganske dårlig så hun lå for det meste godt innpakket i vogna. Det var egentlig meningen at vi skulle rekke å besøke badelandet også, men det ble lite bading. En halvtime på kvelden, rett før det stengte, var alt vi tok oss tid til.

Oscar og pappa kjører traktor - ikke fullt så spennende som når bestefar kjører, men nesten

Verdens største elg

Inngangen til "Afrika"

Sebra, eller som Oscar kalte ham, Marty - etter sebraen i Madagascar

Løvene sløver i sola

Oscar ser på Sabeltann-show i Dyreparken

Flagget vaier i vinden

Sulten sjiraff

Nysgjerrig struts

Den kvelden var vi på sjørøvermiddag også, sånn i tilfelle vi ikke hadde fått nok. Det var helt fantastisk, med mat levert i en kiste, sjørøverunderholdning, hodetørklær og øyelapp til alle. Det hele avsluttet med et fantastisk ildshow. Oscar, som var oppe lenge over sengetid var helt med. Fordelen med alle disse intrykkene var at ungene sov som steiner om kvelden, så Roger og jeg fikk litt etterlengtet alenetid på kvelden. Da var det litt kjipt at været var så dårlig at det ikke var mulig å sitte ute, men vi greide oss godt foran TV'n også. Vi sjekket ut fra Abra Havn på søndagsmorgen med ett visst vemod, det var enda ting her vi gjerne skulle sett mer på og opplevd igjen.Oscar oppsummerte det fint på mandagsmorgen, da han ønsket seg at vi kunne gå ut og se mer på sjørøverne....

Den Sorte Dame - vi tok turen med denne flere ganger

Neste helg braket det løs med skikkelig ferie. Snuten på bilen ble satt nordover og vi dro avgårde til første etappe, som var 85-årsdagen til mormor. Den ble feiret med nesten hele slekta, med et par savnede unntak, på Brekkeseter på Høvringen. Der var det fjell og frisk luft, familie og hyttetur for alle penga. Vi bodde i en ganske stor hytte, heldigvis, så selv om vi sikkert hadde hatt bagasje nok til å dekke fem koffertkvoter hos SAS, gikk det ganske greit. Det var kjempekoselig å treffe familien igjen, og festen ble toppet med en nydelig middag. For meg, så var i alle fall middagen høydepunktet. Vi vet jo alle hvordan jeg vet å sette pris på høyfjellet og hyttetur. Makelig som jeg er, er det kanskje ikke det jeg hadde valgt selv, men i en sånn anledning var det faktisk veldig koselig.

Fjellet

Ole Gunnar trår til som vognkjører

Likevel, det er ikke til å stikke under en stol at det var deilig å komme seg ned fra fjellet igjen også. Derfra gikk turen til Foldfjorden, og en uke med regn og skikkelig nordmørsvær. Oscar var som vanlig i sentrum, og kjørte traktor med bestefar og ble bortskjemt av bestemor. Roger og jeg fikk lagt inn en liten Trondeimstur også, hvor vi dro og så den siste Batman-filmen. Digg å ha foreldre som kan passe ungene noen timer. Den siste dagen vi hadde der, ble det faktisk veldig fint vær, også. Oscar og jeg gikk til og med ut i sjøen en tur. Han badet skikkelig, mens jeg bare vasset litt. Deilig å ha tærne i saltvann igjen, føler liksom ikke at det har vært sommer før jeg har vært i vannet en tur.

Vel hjemme i Fredrikstad en tur var det en uke til med ferie som sto for tur. Den ble brukt på avslapping, litt stulling og stelling i hagen og litt shopping. O'lykke, fri sammen med familien. Mot slutten av ferien var det barnehagetilvenning som sto på plakaten. Olivia klarte seg, som forventet, veldig godt. Hun koste seg fra første stund, og sånn har det egentlig vært siden. For Oscar var starten litt mer trøblete. Han begynte på stor avdeling, og det var tydelig at det var en stor omveltning. Han hadde ikke lyst til å dra i barnehagen på morgenen, og gråt sine modige tårer da pappa gikk. Heldigvis gikk det bedre etter en stund, og nå er det som han aldri har gjort noe annet. Det hjelper nok litt at alle lekekameratene fra tidligere er med også. Jeg begynte etter hvert på jobb igjen, og må innrømme at det var litt deilig,også. Greit med familie og ferie, men vi har ikke godt av å gå hjemme rundt bena på hverandre over veldig lang tid i strekk. Det fine er at jeg enda har mye ferie igjen, som jeg kan ta ut utover høsten. Ferie er nemlig best før du har tatt den, syns jeg. Når du bare vet at du skal ha ferie på ett eller annet tidspunkt i ikke alt for fjern fremtid. Da har du virkelig noe å glede deg til og du kan forestille deg hvor perfekt og koselig det skal bli.

Akkurat så koselig syntes vi at ferien vi hadde hatt i Abra Havn hadde vært, den hadde overgått alle våre tanker om hvordan det skulle være og vi hadde enda lyst på litt mer. Det endte derfor med at vi satte kursen ned dit for nok en langhelg. Denne gangen fikk vi en helt strålende leilighet, med beliggenhet helt i vannkanten og Oscar fikk til sin store lykke faktisk møte noen av sjørøverne. Han møtte Langemann, Benjamin, og på tur fra badelandet en dag møtte han selveste Kaptein Sabeltann. Det var stort for en liten sjørøveraspirant, og han lever på det enda. Av og til når jeg legger ham for kvelden hender det han sier, "mamma, Kaptein Sabeltann snakka med meg". Det er i sånne øyeblikk at jeg er glad for at vi tar oss tid til å gjøre sånne ting med ungene. Klart, det aller viktigste er å være der for dem i hverdagen, men sånne turer gir dem store opplevelser som de kan ta med seg videre. Jeg er i alle fall evig takknemlig den dag i dag, for at foreldrene mine alltid la inn et besøk i en eller annen fornøyelsespark i løpet av ferien. Slik de så det, var ferien i stor grad for ungene, og det er jeg helt enig i. Da er det genialt å dra på sånne ferier som både voksne og barn får noe ut av. Galleribesøk,storbyferier og museum får vente til ungene er store og har begynt å interessere seg for slikt. Inntil videre er vi mer enn fornøyd med å ha det sånn som vi gjorde det i år.

Sabeltann og Langemann

Oscar og Langemann

Oscar og Benjamin

Nok om det, denne gangen var ikke dyrene så skumle, heller. Oscar hadde plutselig blitt kjempetøff, og klappet geiter og griser, tok karuseller og jammen kjørte han ikke vannsklier sammen med pappa, også. Besøket i badelandet var en kjempesuksess og begge ungene koste seg masse. Været var også vesentlig bedre denne gangen, så dagene endte solbrente og fine i leiligheten. Ungene sov som om de ikke hadde sovet på flere døgn, og Roger og jeg delte en vinflaske mens vi så utover vannet i Abra Havn, hvor lanternene og lysene fra de andre leilighetene speilet seg i vannkanten. Herlig, avslappende og akkurat en sånn avslutning på sommeren man trenger. Nå gleder jeg meg faktisk veldig til høsten. Den kalde, klare luften, de fine fargene og ikke minst, alle de gode grønnsakene i butikken.

Var gøy å klappe geiter

Ringhalelemur - verdens kuleste dyr

Olivia og pappa ser på ringhalelemurene

Søtnosa vår

Edderkoppaper

Det ble tid til en liten tur med tømmerrenna også

<3

Oscars første karuselltur, kjempestas!

Oscar ser på den Sorte Dame

Rødvinskos på kvelden

Skumring i Abra Havn 

God høst!

Ja, jeg vet at skriften har variert noe i størrelse, men blogspot nekter å la meg gjøre noe med det....

Fra Via Dolorosa til Lyckliga gatan

Dette reddet meg fra en fremtidig tilværelse som naver.

6.juni begynte jeg i min nye jobb som kommunikasjonsrådgiver hos Jernbaneverket. Da hadde jeg vært i x antall jobbintervjuet og blitt grillet på alle seriøse og useriøse måter. Jeg har for fremtiden i alle fall gjort meg noen klare tanker om et par steder som har virket så useriøse at jeg ALDRI kommer til å ønske å jobbe der. Spesielt ett av intervjuene var veldig spesielt. Jeg kom jo dit, klar for å vise hva jeg kan og for å snakke om mine kvalifikasjoner, mens de som intervjuet meg var ekstremt opptatt av alt jeg ikke kunne noe om. De spurte meg spørsmål etter spørsmål om ting jeg ikke hadde noen forutsetning for å svare på (og om de hadde lest CVen min på forhånd hadde de visst det), og jeg skjønte allerede fem minutter inn i intervjuet at dette var bortkastet tid. 

Intervjuet hos Jernbaneverket derimot, var en veldig god opplevelse. Jeg gikk faktisk smilende ut derifra og følte at her hadde jeg en temmelig god mulighet. Det skjer ikke ofte at jeg faktisk er opptimistisk med tanke på resultat i sånne situasjoner, som regel er jeg fylt av realisme (noen kaller det pessimisme) og innstiller meg veldig på at dette ikke har gått så bra. Ikke denne gangen, nei. Det ekleste med hele greia var at jeg i løpet av intervjuet virkelig innså at denne jobben, den ville jeg ha. Dermed kjente jeg umiddelbart en ubehagelig klump i magen da jeg fikk vite at det var over 80 søker. Hallo! 80 søkere på et vikariat! Jeg kommer aldri til å få fast jobb. Dermed begynte jeg å justere forventningene igjen, før jeg gjorde noe jeg aldri har gjort før, jeg ringte og maste litt på dem. Mest fordi jeg ikke hadde ork til å søke på så veldig mange andre jobber før jeg visste om jeg fikk denne. Jeg orket ikke tanken på enda fler intervjuer og enda mer søknadsskriving når jeg kanskje lå godt an til å få den jobben jeg faktisk ville ha. Og, dere aner ikke hvor utrolig mange kjipe jobber jeg egentlig ikke ville ha jeg hadde søkt på. Believe me, det var MANGE. I løpet av en av disse mase-telefonene mine fikk jeg vite at det sto mellom meg og en til. De hadde bare ikke fått tak i alle referansepersonene til den andre personen. Der og da, tenkte jeg at ja, da blir det ikke meg (realisten/pessimisten i meg hadde fått overtaket igjen). Slik jeg så det var det ingen grunn til at de skulle gidde å streve for å få tak i referansene til en person hvis de ikke skulle ansette vedkommende. De hadde jo allerede snakket med mine (mange millioner takk, til Eli og Jørgen som må ha framsnakket meg på beste vis). Da telefonen endelig ringte hadde jeg mer eller mindre bare gitt opp. Jeg hadde til og med akseptert utfallet og hadde faktisk sendt en og annen ny jobbsøknad. Da kvinnemennesket i andre enden fortalte meg at jeg hadde fått jobben begynte jeg nesten å gråte. Etter en relativt kort samtale der det meste som kom fra meg var jubel (a la Jorun Stiansen, "d e heilt sinnsygt") og grynt (fordi jeg febrilsk prøvde å ikke grine på telefonen) kunne jeg endelig senke skuldrene.

Det var selvfølgelig flott at jeg fikk jobben, det var jo den jeg ville ha. I tillegg markerte dette en ende på all denne usikkerheten som hadde preget meg siden jeg fikk beskjed om at den tidligere arbeidsplassen min flyttet jobben min. Det hadde egentlig, når sant skal sies, hindret meg i å nyte svangerskapet og permisjonstiden med Olivia i noen særlig grad. Klart, jeg tenkte ikke på det riktig hele tiden, men det lå som en ekkel tjærefylt klump og ulmet i bakhodet. Det var mange dager da denne klumpen etset seg inn i hverdagslivet, og gjorde at jeg hadde mest lyst til å bare gå ut av døren og aldri komme tilbake. Hva hadde vel jeg å bidra med i livet til de rundt meg, jeg som kom til å være arbeidsledig og ufrivillig naver i nærmeste fremtid? Slik jeg så det var det best for dem om jeg bare forsvant, slik at de slapp å ha en sånn taperaktig rollemodell. Nei, jeg sier ikke at alle arbeidsledige er tapere, jeg bare følte det som et forferdelig personlig nederlag. At jeg, av alle personer, ikke skulle greie å skaffe meg en jobb. Jeg ble rett og slett deprimert av det, og jeg har alltid trodd at jeg har en sterk psyke. Det var dager da jeg ikke orket noen ting. Jeg tok meg pliktskyldigst av Olivia, men det var også alt. Ellers bare lå jeg under dyna og prøvde å sove bort følelsen av utilstrekkelighet, eller så satt jeg i sofaen og spiste potetgull og så såpeserier på TV (det har i alle fall fått opp øynene mine for hvorfor enkelte ender opp som hekta på slikt rask, har ikke livet ditt annet innhold blir det en flukt å kunne leve livet til noen andre en stakket stund). Scenario på scenario om hvordan det kom til å bli for oss med bare en inntekt raste forbi inni hodet mitt. Hele tiden, mens jeg søkte jobber som bare f***. Jeg er i utgangspunktet ikke så glad i å være husmor, men denne gangen var det det jævligste jeg har vært med på. Mest fordi jeg ikke hadde noe å gå tilbake til. Jeg visste at en periode i livet mitt (den som vellykket arbeidstaker som bidrar til samfunnet) snart lakket mot slutten, og at jeg ikke hadde noe å se frem til. 

Moi, dypt konsentrert i nyjobben

Ja, jeg vet jeg svartmalte, jeg vet at det alltid ordner seg til slutt (for noen), og jeg vet at jeg har en tendens til å være sinnsykt pessimistisk. Men, akkurat i denne situasjonen så jeg rett og slett ikke håp. Jeg vet jo, som alle andre at jo lenger du går arbeidsledig, jo mindre blir sjansen for at du faktisk får jobb. Det hjelper ikke hvor godt kvalifisert du er på papiret, hvis du ikke har praktisert det på en stund. Da syns alle arbeidstakere det er "mistenkelig". Min bønn til alle arbeidstakere, gi sånne mennesker en sjans også, det kan faktisk være uheldige omstendigheter som gjør at de en gang har mistet jobben og så har blitt stående utenfor arbeidsmarkedet. For enkelte er det høyst ufrivillig og nærmest umulig å komme ut av når det går en stund. Dagene nærmet seg stadig tidspunktet for oppstart som naver, snylter og alt det der, og jeg ble mer og mer deprimert. Jeg kan rett og slett ikke ha vært spesielt hyggelig å være rundt i den perioden der, for jeg var intenst selvopptatt og fokuserte kun på min egen tilstand. Heldigvis, kom den jobben fra Jernbaneverket i helt riktig tid. Jeg fikk som sagt jobben, og startet opp dagen etter at permisjonen min gikk ut. 

Det kan trygt sies at jeg ble kastet rett ut i ting. Allerede andre dagen min var jeg satt til å dekke en happening langt uti periferien. Jeg får skrive saker, ta bilder, redigere, lage trykksaker (brosjyrer, flyers o.l), skrive pressemeldinger, selge inn saker til pressen (noe jeg gjør med hjertet i halsen og kaldsvetten på ryggen hver gang, jeg har en usunn respekt for journalister, tror jeg) og jeg elsker alt sammen. Jeg reiser støtt og stadig ut for å dekke ting som skjer utenfor Oslo, så det blir ikke rutinepreg på arbeidet. I alle fall ikke hvis jeg ikke vil det selv. Plutselig blir min mening om ting faktisk registrert og etterspurt, jeg behandles som et menneske med kompetanse på et felt (noe som gjør at jeg begynner å få tilbake troen på at jeg faktisk kan noe. Den troen var behørig revet bort gjennom tidligere erfaringer). Nå gleder jeg meg virkelig til å gå på jobb, jeg føler meg respektert og jeg får veldig varierte og spennende oppgaver. Og, er det noe, er sjefen min veldig grei å prate med. Hun er rett og slett et unikum, og jeg tror nok aldri jeg kommer til å få en så bra sjef igjen. Det hjelper sikkert at hun bare har en person å styre, men jeg er sikker på at hun hadde vært flink om hun hadde 50 også. Det fine er at hun er flink til å være leder, i tillegg til å være veldig flink faglig. Jeg vet at hun kan svare om jeg har spørsmål, og samtidig gir hun meg stor frihet til å legge opp min egen dag. Det eneste skåret i gleden nå, er at det bare er et vikariat, sånn at neste år, på våren må jeg ut i jobbsøkerhelvetet igjen. Men, denne gangen har jeg med meg noe jeg ikke hadde sist, nemlig troen på at jeg kan noe, troen på at jeg har evner som kan brukes til gode for en eventuell arbeidsplass. For å avslutte med ordene til den store (og undervurderte) poeten Enrique Iglesias, "I, I, I like it"....

Jeg dekker blant annet arbeidene som skjer ute i sporet

Lykke!

Lykken er et helt nytt par med Jimmy Choo-sko :-) Min belønning etter over et halvt år som hjemmeværende.

Opsie...

...der var det plutselig gått en hel evighet siden sist, ja. Det er sånn det er for meg når jeg blogger, noen ganger er jeg superinspirert, og andre ganger får jeg helt angst bare ved tanken. 

Siden sist har tiden stått merkelig stille, samtidig som det egentlig har skjedd ganske mye. Det er jo to motsetninger, men sånn kjennes det. 

Olivia ble døpt 25.mars i Lesja Kirke med pomp og prakt og masse god mat. Kjedelig for disse dåpsbarna at de selv er alt for små til å smake på maten. Skulle døpt dem når de var to-tre, sånn at de fikk litt glede av det. Pr i dag er det jo bare resten av slekta som spiser seg feite ved festbordene, mens dåpsbarna ligger der hulkinnet og vansmekter (ikke Olivia da, for hun er alt annet enn hulkinnet). 

Familien på dåpsdagen - Oscar er ørlitegranne trøtt her, det er derfor han ser så lei seg ut.

Hovedretten på den store dagen var kveite - perfekt kokkelering av svigerfar.

Uansett, dåpsdagen ble en stor suksess. Svigerfar sto for maten og da ble den selvfølgelig fortreffelig (jeg fikk flashbacks til bryllupet vårt der det var så mye mat at jeg holdt på å ta min død av det), dåpsbarnet fikk gaver i fleng (ja, takkekort kommer snart) og det var rett og slett kjempekoselig å få snakket litt med familien igjen. 

Etter dette har ukene bare rast avgårde. Jeg vet ikke helt hvor de har forsvunnet hen, men noe av det har gått til nervepirrende jobbintervjuer. Jeg har jo før sagt at det ikke er noe problem for meg å få jobb, så lenge jeg kommer meg på intervju hvilket jeg ikke er like god til. Vel, det har snudd! Jeg har søkt på masse jobber og vært innkalt til flere intervjuer som har resultert i vel, alt annet enn jobb egentlig (helt til nå nylig). En innstilling som nummer to, et katastrofeintervju hvor jeg visste allerede i det jeg gikk inn i rommet at jeg ikke ville høre fra dem (dette var i april og jeg har fremdeles ikke hørt noe) også ett intervju der jeg konkurrerte med ikke mindre enn 85 andre. Akkurat denne jobben var et vikariat som kommunikasjonsrådgiver for Jernbaneverket og jeg hadde skikkelig lyst på den. Det må ha smittet av på jobbintervjuet, for jeg fikk uoffisielt vite at jeg var innstilt som nummer en for en stund siden, men har ikke fått noe skriftlig før i dag. HURRA! Jeg gleder meg så vilt mye til å begynne der, de er jo en organisasjon som kommer til å være utfordrende å jobbe for på en helt annen måte enn der jeg har vært. Det skal bli gøy å få ta fatt! Dette fører jo til at jeg kan begynne å nyte de siste små ukene av permisjonen på en helt annen måte enn jeg har gjort før. Jeg har liksom ikke noe hengende over meg lenger. Digg. 

Ellers finner jeg som alltid på denne tiden av året ut at jeg nok burde trene litt. Akkurat nå virker ikke badeburka som en dårlig idé. Og, som typisk meg er når jeg skal begynne med trening, begynte jeg alt for hardt med jogging, i dårlige sko, på asfalt. Dette er jo oppskriften på å skade seg, og jeg har dermed hatt så vondt i knærne den siste uka at jeg har vurdert å skaffe meg stolheis eller leilighet med livsløpsstandard. Heldigvis begynner det å bli litt bedre nå, men avbrekket var utrolig kjipt. Jeg begynte liksom å føle fremgang fra gang til gang, og gledet meg faktisk til jogginga. Vel, om en stund skal jeg begynne igjen, med nye sko og langt unna asfalten. Også skal jeg prøve å hive inn noen styrkeøkter også, sånn at jeg får bygd opp litt styrke, ikke bare belaster kroppen. Målet mitt, som jeg egentlig ikke burde skrive her, fordi det blir så pinlig hvis jeg ikke klarer det, er å løpe KK-mila til høsten. Det hadde vært så utrolig kult og ute av karakter å greie det. Løping er jo virkelig ikke meg, men nettopp derfor trigger det meg så utrolig når jeg faktisk ser at jeg greier det. Så, nå er det bare å hvile knærne før jeg starter opp igjen - litt mer forsiktig enn sist. 

Neste uke skal jeg og ungene en tur hjem til Aure for å nyte skogens fred før jeg begynner på jobb i asfaltjungelen - herlighet som jeg gleder meg - til både skogens fred og asfaltjungel. 

Siden jeg ikke har gjort det lenger oppe i posten, her er noen bilder av hjertene mine:

Oscar sovna plutselig, i armene til pappa, ute på verandaen

Olivia

Vakkerjenta mi

Filosofisk liten gutt

Dåpsbarnet og pappaen

Februar og marsoppdatering - bilderas

Herregud, som tiden har flydd siden sist jeg skrev. Føler at denne vinteren bare har forsvunnet i ekstremfart. Eller, forsvunnet og forsvunnet, i går kom det mer snø...håper virkelig det er siste rest som kom nå. Ikke at jeg ikke liker vinteren, etter at jeg fikk barn har den nesten blitt til å leve med, den også. Det er bare så uendelig mye klær som skal tas på, av, tørkes, vaskes, henges (og slenges kunne jeg sagt for å få det til å rime, men det skal de jo ikke, så da sier jeg ikke det) og legges på plass. Votter, luer, halser (ja, det er et klesplagg, ikke en kroppsdel), dresser, innerdresser, vintersko eller i tupp sitt tilfelle, vintervogn skal ordnes før vi i det hele tatt kan tenke på å bevege oss ut døren. Har vi først kommet oss forbi dørstokk og påkledningsmila er det imidlertid ganske koselig å være ute. I februar har det vært mye på plakaten. Jeg syns alltid at den måneden bare suser avgårde, og denne var intet unntak.

Helt i starten av måneden hadde vi besøk av Inga Marthe og søteste, lille Meisemann. Han var bare til å spise opp, og Olivia så ut som en stor bryggesjauer ved siden av den vevre lille tassen.

Mees

Olivia er bare en måned gamlere enn Mees, men ørlittegranne større

Det var helt herlig å endelig få se ham litt ordentlig og ikke minst, det var fint å få snakket litt med Inga Marthe igjen. Må si at det var herlig å få snakke med et menneske som har et ferdig utviklet språk, og som til og med har kjent meg siden før vi fikk barn. Ikke for det, det ble mye snakk om barn likevel, men det er en naturlig konsekvens av at vi har små, begge to. Likevel, det er noe med det. Det er fint å snakke med folk som er vennene dine, til tross for at de vet hvor ufyselig du var som barn.

De neste ukene ble i hovedsak brukt til hverdagsting. Jeg har vært masse sammen med Olivia og hun blir jo bare søtere og søtere.

Smilejenta mi :)

Nå er det heldigvis ikke bare skrikingen lenger. Hun er egentlig en veldig blid liten sjel, men hun hater å bli holdt utenfor. Konsekvensen er at jeg må ha henne med overalt. Det er såvidt jeg får lov til å gå på badet alene. Likevel, jeg nyter dagene sammen med henne og jeg nyter at dette forhåpentligvis er siste gangen. I alle fall på lenge. 

Etter noen rolige uker hjemme var det tid for vinterferie. Denne ble tilbrakt på Lesja og på Aure. Det var besteforeldre i alle retninger og Oscar var i storform. På Lesja var det snø og selv om vi ikke var der så lenge denne gangen ble det tid til en tur ut. Oscar storkoste seg og det gjorde jammen meg jeg og Roger også. Olivia var for anledningen inne hos bestemor Kari og koste seg :)

Snø er godt - så lenge vi holder oss unna den gule ;)

Gøy å kaste snø

Rogermin

Oscar og meg baser i snøen

Jeg er ute, i snøen, nuff said

Deretter bar ferden til Foldfjorden hvor vi for det meste var hjemme hos mamma og pappa. Der var det som vanlig veldig koselig, og også, som vanlig, drittvær. Det lå bittelitt snø da vi kom så Oscar rakk såvidt å ta sine første stavtak på ski på plenen før det regnet bort. Roger og jeg prøvde mine gamle ski fra glansdagene mine i 13-14års-alderen og fant ut at vi faktisk skal prøve å kjøpe ski til neste sesong. Heldigvis ble ikke våre skikunster dokumentert med bilder, så dere får bare ta meg på ordet. Det ble mange kvelder med brettspill, TV og skravling. Til helgen kom Ole Gunnar hjem en tur også, og jeg må si jeg er imponert over evnene hans med barn. Der jeg, før jeg fikk mine egne, kjente panikkangsten ta meg hvis noen overlot sine håpefulle til meg i et par minutter, gikk han rett inn i rollen som den fødte barnevakt. Han underholdt Oscar i timesvis, og jammen bysset han ikke Olivia i søvn opptil flere ganger også. Helt uten å bli spurt, til og med. 

Onkel Ole Gunnar multitasker - passer både tobeinte og firbeinte

Onkel Ole Gunnar og Olivia

Mission accomplished - Ole Gunnar har bysset gulljenta i søvn

Mamma og pappa stilte også opp som byssehjelper, og jeg må innrømme at det var skikkelig deilig med litt avlastning.

Bestefar og Olivia

Olivia

Hands up, baby hands up

Vi fikk også litt tid til besøk. Turen gikk både til Mari og til mormor. Hos Mari ble det skikkelig full-fart-treff, da både Mari og Øyvind og ungene, Kjersti og Hovlik og jeg, Oscar og Olivia herjet stuene. Det vil si, Olivia herjet ikke så mye, men guttene undersøkte det som fantes av traktorer, gravemaskiner og en annen mystisk maskin jeg har glemt hva het, inngående. Ingen tvil om at Oscar koste seg glugg i hjel i alle fall. For meg var det veldig koselig å treffe igjen de gode skravelsjurene fra barndomsårene. Som jeg sa tidligere, det er koselig med folk som kjente deg mens du var ung og uredd, også. 

Hos mormor var vi litt uheldig med timingen. Oscar var trøtt og sur som galle, men mormors fantastiske vafler reddet dagen. Disse vaflene er barndomsminner for meg. Jeg og Ole Gunnar var (og er) helt gale etter disse. Det er så rart, hver gang jeg kommer hjem til mormor og hun lager disse vaflene blir jeg satt langt tilbake i tid. Jeg husker varme sommerdager, med kirsebær fra treet hun hadde i hagen, mortfisking på brygga sammen med Inga Marthe og Ole Gunnar, bading på Lærå og mormors vafler som en fin avslutning på det hele. 

Heldigvis hadde oldemor en fugl det gikk an å leke med

Oldemor og Olivia

Oscar drikker te som en engelsk lord

Det store høydepunktet med Aureturen for Oscar var likevel uten tvil turene i traktor sammen med bestefar. Det var så gøy at bestefar måtte ut på traktortur minst en gang hver dag mens vi var der, og Oscar snakker enda om bestefar og traktoren. 

Traktortur

Bestefar og Oscar i farta

Som barn var det aldri mangel på ting å finne på hjemme. Det var alltid mye å gjøre både ute og inne, og selv om vi bor i litt mer sentrale strøk nå, vil jeg gjerne ta med meg noe av dette til mine barn også. Det er det som er så fint med å ha besteforeldre på landet. Da er det bare en lang, liten kjøretur, så kan vi nyte fredelige omgivelser og skog, mark og ikke minst sjø sammen med ungene. Vi kan selvfølgelig gjøre dette her nede også, men det er noe spesielt med det stedet man har vokst opp. Der kjenner man stiene (i alle fall de som har vært litt mer ute enn meg), man vet hvor det er fint å bade og man trenger ikke guide for å finne fram til ting. Så lenge jeg slipper å bo der, syns jeg Aure egentlig er et ok sted å oppholde seg en liten stund. Det er i alle fall stille og rolig nok. Tror nok likevel at sjansene er små for at vi flytter hjem igjen. Etter noen dager der er det utrolig deilig å sette snuten hjemover til Fredrikstad igjen. 

 Etter at vi kom hjem igjen hadde vi en rolig uke hvor vi brukte tiden på å komme oss etter vinterferien. Det er rart med det, etter ferieturer skulle man gjerne hatt noen dager til med ferie, bare for å komme inn i rutinen igjen. Ungene blir jo litt rystet ut av rutinene sine og det tar noen dager før man er inne i den gamle tralten igjen. Mot helgen, inspirert av friluftstankene vi hadde på ferien, spontan-dro vi på tur sammen med Mari-Ann, Kjetil og Oliva. Oliva går i barnehagen til Oscar og de to trives veldig godt sammen. Vi dro til vakre Mærrapanna. Det er faktisk mye mer idyllisk en stedsnavnet skulle tilsi. For småbarnsforeldre er det et meget bra sted å dra til. Genialt å komme til med vogn, benker, bord, grillsted, lekeapparater og god boltreplass for barna. Likevel må jeg innrømme at jeg innerst inne var litt rystet over oss da vi sto opp klokka åtte for å dra ut på tur. Jeg fikk bekreftet at jeg ikke var den eneste da vi var i bilen på vei dit. Roger snudde seg nemlig mot meg og sa, "har vi virkelig blitt sånne mennesker? Sånne mennesker som står opp tidlig for å dra på playdate med barna?" Vi fant ut at ja, det er nok der vi er i livet nå. Det er plutselig like naturlig å gjøre det, som det en gang var å henge på Driv (studentutestedet i Tromsø) hele dagen. Uansett, når vi nå kom oss ut, grillet vi pølse, spiste kjeks og skravlet masse i finværet.

To gode venner

Oscar og Oliva

Hånd i hånd

Pølse med lompe er aldri feil

Mærrapanna

Når turen nærmer seg slutten er det på sin plass med en liten klem

Når vi nå er godt inni mars er det endelig tid for julegaven min fra Roger. Han har kjøpt billetter til Ylvis 4, middag og hotellovernatting i Oslo på lørdag. Jeg ser virkelig frem til en barnefri kveld der vi bare kan være voksne. En kveld der vi kan legge fra oss foreldrerollen og bare være kjærester. Kanskje vi til og med tar en drink eller tre? Det så en stund litt mørkt ut, for mamma fikk kjempevondt i ryggen bare noen timer før hun skulle reise ned til oss. Hun var nemlig booket som barnevakt for helgen. Men, dere som kjenner mamma vet at en liten bagatell som en nesten invalidiserende rygg ikke er noen stopper. Så, her sitter hun. Klar til å være barnevakt sånn at vi foreldre kan nyte en bekymringsfri kveld ute. Det gledes! 

On that note tenker jeg at jeg sier på gjennsyn!