KK-mila og andre digresjoner!

Som alle dere som har meg på Facebook sikkert ikke har unngått å få med dere har jeg løpt KK-mila i helgen. Dvs, det er litt misvisende å si KK-mila, når det vitterlig "bare" var en halv mil jeg sprang. Du kunne nemlig velge på forhånd om du ville springe 5 eller 10 km. La oss bare si at jeg innså mine begrensninger og valgte fem. Det gjorde jeg klokt i, for i dag, to dager etterpå er jeg så støl at bare det å ta på seg skoa er en operasjon som krever nøye planlegging og stor gjennomføringsvilje. Jeg vurderte et lite øyeblikk å ta på meg Crocs da jeg skulle på jobb i dag. Alle som kjenner meg, om enn bare litt, kan nok skrive under på at det aldri ville falt meg inn å dukke opp i Crocs noe sted som innebærer kryssing av grensesteinen på eiendommen vår. Det er som med den grå slaskejoggebuksen min. Husker jeg tenkte jeg skulle ha på meg den en kveld jeg skulle på butikken. Jeg var sliten, lat og så trøtt at jeg var gusten i trynet. Buksa hadde jeg tatt på meg noen timer tidligere, fordi den lå der og lokket med sin sinnsykt myke innside. Hvordan kan noe så behagelig være så stygt??? Enden på visa var at jeg, etter å ha satt meg i bilen iført dette vidunderet av en bukse, snudde, kjørte tilbake og skiftet før jeg dro på butikken. Sånn er det med Crocs også. Om jeg vil aldri så mye, så får jeg hetetokter bare ved tanken på å gå noe sted i dem. At jeg faktisk vurderte seriøst å gå på jobb i dem sier veldig mye om hva helgens strabaser har gjort med meg. Men, hvem vet? Det har jo skjedd radikale forandringer her i de siste årene (jeg mener, delta i et organisert løp, hallo(!)), så plutselig gir jeg slipp på alle prinsipper og tropper opp på foreldremøte iført joggebukse, Crocs og sånn 80-talls treningsbody. Hvis det skjer, skal Roger få lov til å tvangsinnlegge meg ett eller annet sted. Men, tilbake til løpet. Jeg hadde i grunnen bare to ambisjoner når det kom til det. Jeg skulle komme meg gjennom på under en time (da jeg begynte å trene i mai, brukte jeg 1 time og 10 minutter på 5 km, ja, jeg vet det er hårreisende sakte, men da hadde jeg ikke trent på nærmere 15 år), og jeg skulle ikke bli sist. Heldigvis fikk jeg begge ønskene mine for dagen oppfylt. Jeg må nok konstantere at jeg befinner meg mye nærmere bunnen av lista enn toppen, men det har i grunnen lite å si. Jeg klarte løypa på 39:55 (massiv forbedring fra i mai), og kom på nihundreogettellerannet plass av ca 1300. Altså, ikke fantastisk for noen andre enn meg, men for meg var det en gigantisk seier bare å gjennomføre. Det fine med det er jo at det må være enormt potensiale til forbedring til neste år. Ja, for det ga mersmak, jeg blir nok å finne på startstreken neste år også.

Renate, en veldig god venninne fra studietiden tok turen fra Egersund til Oslo for å være med på løpet. Hun er hakket sprekere enn meg, og gikk for en hel mil. Jeg registrerte imponert at hun gjennomførte uten å være nevneverdig sliten en gang. Lurer på om jeg noen ganger kommer til å bli sånn? Tvilsomt, jeg er nok alt for makelig og lat til det. Vi fant imidlertid ut at det å ha et løp å se frem til er en fantastisk motivasjon for å ikke falle av treningslasset helt. Tradisjonelt har jeg jo bare klart å trene et par uker før jeg har gitt blanke, og bare sunket sammen i sofaen. Nå som jeg har hatt dette løpet hengende over meg har jeg jo ikke kunnet det. Det har stort sett blitt et par turer ut i uka +/-, og jeg har aldri gitt helt opp. Derfor har vi funnet ut at vi må finne et egnet løp på vårparten en gang også. Det er jo greit å ikke synke helt inn i Halloween, bursdager og julefella. Jeg har jo, under over alle under, funnet ut at jeg faktisk liker å være i aktivitet. Jeg sover mye bedre om natten, og jeg er mer opplagt når jeg skal være våken. Anbefales!

Resten av kvelden etter løpet hadde vi egentlig tenkt å drikke oss litt herlig småbrisne. Vi dro hjem, fikk frem likøren og Cosmo-en, og var fulle av pågangsmot. En halvtime etter satt vi helt utslitte i hver vår sofa og skikkelig anstrengte oss for å greie å følge med på hva den andre sa. Ikke fordi vi var fulle, men fordi vi rett og slett var helt utslitte. Øynene bare gled igjen, og vi måtte slukøret innse at vi har blitt for gamle til festing etter klokka ni på kvelden. Klokka hadde såvidt tippet ti da jeg syntes det begynte å bli på høy tid å finne senga. For noen år siden hadde jeg sikkert holdt ut til fire og fremdeles vært relativt våken. Det tar virkelig på å være topptrent (?) småbarnsmamma. Søndagen ble, utenom en liten svipp til Rygge med Renate, brukt sammen med ungene. Det var skikkelig herlig å få være sammen med dem, etter at jeg knapt så dem på lørdagen. Merker at jeg blir veldig grådig på de dagene i helgene, og at det skal veldig mye til for at jeg skal gidde å finne på noe uten ungene. I alle fall i løpet av de våkne timene deres. Etter at de har lagt seg er det helt greit å gjøre noe annet, men mens de er i full sving er det deilig å tilbringe litt tid sammen med dem. Det kjennes veldig godt at ukedagene blir veldig korte pga sen jobbing, og da er helgene sammen med dem gull.

Fineste mannen <3

Vakkerjenta

Energibunten vår!

Jeg har sagt det før, og dette er sikkert ikke siste gangen, men jeg elsker virkelig familien min. De herlige små ungene som er så betingelsesløst glade i meg, og for ikke å snakke om mannen min, som er glad i meg selv om han vet hvordan jeg er. Sånn i hverdagen på jobb og sånn er det jo så lett å tre på seg en maske, men Roger har levd med alle versjonene av meg. Fra den smørblide til superheksa. Superheksa har en tendens til å dukke opp når det er mye å gjøre, og når jeg er sulten eller trøtt. Da blir jeg helt urimelig og forventer at han bare skal lese tankene mine. Herlighet, det må jo være det minste en kan forlange. Også er det duket for slasken i meg. Den som aldri rydder, slenger skitne sokker i sofaen og bare forventer at andre skal ta husarbeidet. Den utgaven er vel kanskje den som har skapt mest skjær i sjøen. Egentlig så må jeg innrømme at jeg skjønner det godt. For å være helt ærlig så tror jeg at jeg hadde kastet ut meg selv for lenge siden. Skjønner ikke hvordan noen orker å bo sammen med det der. Det kan nok best beskrives som et minefelt, men jeg tipper at enkelte ting sikkert må være bra også, ellers hadde han sikkert dratt for lenge siden. Eller kanskje han bare er for lat til å starte på nytt? Jeg velger å tro at det er fordi jeg er så utrolig sjarmerende når den smørblide versjonen av meg er til stede.

Anyway, dette endte et helt annet sted enn jeg egentlig tenkte, men sånn er det når jeg skriver. Da har jeg ingen kontroll over det som øses ut av fingerspissene mine. De danser på tastaturet med en koordinasjon jeg bare kan drømme om i trimrommet. Sånn har jeg alltid jobbet med tekst. Jeg bare begynner å skrive også ser jeg hvor det ender opp. Planlegging av historier har aldri vært min sterke side, og jeg tror personlig at det er bra. Jeg liker at det er ett område jeg slett ikke har kontroll over, men som ikke er kritisk for å overleve. Skrivegleden er noe jeg alltid har hatt, og jeg har egentlig en "hemmelig" (den er vel egentlig kjent for ganske mange) drøm om å skrive en bok en gang. Problemet er bare at jeg har så utrolig dårlig fantasi. Skulle ønske jeg trodde at det var mulig for romvesener å plante ideer i hodet mitt, men jeg tror jo ikke på dem, så det er jo høyst usannsynlig at det kommer til å skje. Der skjedde det forresten igjen, teksten bare skled ut og ble noe helt annet enn jeg hadde tentk. Seriøst, romvesener? Hvis en stakkar som ikke kjenner meg leser dette så må de jo tro jeg er riv, ruskende gal. Og det stemmer jo forsåvidt. Uansett, poenget er, en vakker dag, når jeg finner på noe lurt skal jeg skrive den mye omtalte boken. Om ikke for andres øyne så i alle fall for mine.

Endelig har høsten kommet også. Vi har funnet frem luer og skjerf,  fått på vinterdynene og rognebærene farger naturen i de vakreste nyanser. Herlig!

Ha en strålende uke, peeps!