Så langt, en trøtt uke!

Haff, denne uka har vært relativt tøff. Nå er de glade permisjonsdagene våre over, og vi er tilbake til tilværelsen der vi begge jobber i Oslo. For å få på plass all logistikken må vi stå opp senest kvart over fem, alle mann, og det merkes. Jeg er jo B-menneske ned til kjernen i sjela, så dette har rett og slett vært en grufull uke. Jeg mener det, å stå opp så tidlig burde rett og slett vært forbudt!

En ting er selve oppstandelsen, det går relativt greit. Verre er det at du etter litt over en time på tog, hvor du blir mer og mer døsig, men ikke klarer å sovne fordi sidemannen snakker høyt i telefonen, snorker, lukter vondt, ser gal ut, hamrer løs på en PC som om hans siste time er kommet, tygger frukt for høyt, breier seg ut over setet ditt, sikler på skuldra di, ser farlig ut, er usedvanlig kjekk (har enda ikke skjedd, jeg venter i spenning, har med seg fem unger som alle må sitte i samme sete (sett inn det som passer), skal komme deg til jobb på så kort tid som mulig, og samtidig prestere. Jeg føler vel kanskje ikke at uka så langt har vært min beste sånn prestasjonsmessig, men jeg har store planer om å være mer opplagt neste uke. Det betyr vel at jeg må legge meg ca en time etter ungene, men det får heller være.

Ungene merker jo selvfølgelig også at det er et nytt regime. Vi må faktisk vekke dem på morgenen. Heldigvis er de ganske blide og fornøyde, bare de får det de skal ha av mat så snart vi har bevegd oss ned trappa. Vi kan jo bare prøve oss på å stelle dem først, da blir det ramaskrik helt til vi har avlevert i barnehagen. Baksiden med denne tilværelsen er jo at vi får ekstremt lite tid med barna, og at barna er ganske sure og trøtte på ettermiddagen. Det gjør sjansen for koselige familiemiddager ganske mager, men vi prøver med freidig mot, hver dag. I dag var vi rett og slett nødt til å legge Olivia før middag (hun hadde selvfølgelig fått det hun skulle ha), mens Oscar hadde hylt nesten non-stop siden vi kom hjem fra barnehagen. Middagen hjalp heldigvis på humøret, men da var det jo leggetid. Heldigvis holdt han seg våken så Roger fikk lest litt til ham. Nå holder de på med Doktor Dyregod, og jeg syns det er skikkelig koselig å høre på dem. Jeg husker hvordan jeg satte pris på å bli lest for da jeg var liten, og jeg håper ungene mine får den opplevelsen av bøker, også. Tror du får veldig mye gratis på skolen hvis du er glad i å lese.

Oscar er ikke den eneste som har flata ut på sofaen denne uka, men han var definitivt den eneste som var fotogen nok til å bli tatt bilde av.

En fordel med dette jaget er jo selvfølgelig at ungene er temmelig greie å legge for kvelden. De har egentlig tullet litt med den legginga i det siste, men etter at vi begynte stå-opp-klokka-alt-for-tidlig-helvetet har det regulert seg fint selv. Akkurat det er veldig fint, da blir det et par timer på meg og Roger før det er natt. Denne uka har dessverre også vært akkurat så stressende at jeg ikke har hatt tid/energi til å trene. Jeg har vært helt utslått hver eneste dag (ja, jeg vet det er da man egentlig bør tvinge seg ut, men jeg orker bare ikke), så sofaen har vært min veldig nære venn på kveldstid. Kjenner at det skal bli übergodt med helg snart, og håper ungene ikke vekker oss så alt for tidlig i helgen. Hvis jeg kjenner dem rett skal de vel ta igjen, så da må vi vel likevel opp i gryningen.