Dårlig start!

Våkna i dag, en time etter at jeg egentlig skulle vært oppe. Jepp, en hel time, og jeg som aldri forsover meg. I dag har vi selvsagt også heldagsmøte med jobben, der selveste direktøren og alle de viktigste menneskene skal være. Jeg så jo for meg at møtet begynte åtte, så jeg ble jo dødsstressa. Vurderte seriøst alvorlig hvordan jeg skulle greie å dusje, spise og så komme meg til togstasjonen på to minutter. Selv om det var tidlig skjønte jeg relativt fort at det var nytteløst. Endte med at jeg satt slukøret (og avsindig trøtt) på sengekanten og skrev en flau melding til sjefen min, der jeg bekjente mine synder. Men, O'store lykke, hun kunne til min glede fortelle at møtet først begynner klokka ti!

I gledesrusen over å ha slike oseaner med tid, tok jeg meg tid til å kose litt med Oscar da han kom tassende inn på soverommet vårt. Kjempekoselig, men selvfølgelig strakk jeg det ut akkurat litt lenger enn jeg burde. Dette gjorde at da jeg var på vei ut døra, skar det seg igjen.

Rutinemessig, som jeg alltid gjør sjekket jeg vesken for lommebok, telefoner, togkort og adgangskort på jobb. Adgangskortet var ikke å oppdrive. Jeg hadde egentlig ikke tid til å lete etter det, men jeg måtte jo bare. Der sto jeg, rev nesten av håret av stress, mens jeg snudde veska opp ned, sjekka en skuff og prøvde å se i sekken jeg hadde med på tur i går, samtidig. Til slutt måtte jeg bare innse at kortet var vekk, og at jeg bare måtte dra (det hadde vært for pinlig å komme for sent til et møte klokka ti, når sjefen fikk livstegn fra meg i halv sju-tiden.

I det jeg krafsa rundt i veska etter bilnøklene, hva tror du fingrene mine tilfeldigvis kom borti. Jepp, helt riktig, det pokkers adgangskortet!

Som om ikke det var nok, var selvfølgelig bilen helt neddogget, så da jeg kjørte ut fra veien vår hadde jeg såvidt greid å skaffe meg et bittelite hull til utsikt. Jeg hadde sikkert kommet i en sånn skrekkbilde-serie i VG eller lignende hvis noen hadde sett meg (og det kan jo hende at noen har gjort, jeg så jo nesten ikke en dritt, så jeg kommer til å sjekke VG med jevne mellomrom i dag).

Omsider vek duggen såpass at jeg kunne kjøre ut på hovedveien, og jeg kunne stressa konstantere at jeg var alvorlig sent ute. Jeg durte på, uten å bry meg alt for mye om fartsgrenser (dere har alle møtt den superirriterende bilen som bråbremser foran fotoboksene, vel, i dag var det meg. Sorry, alle medbilister). Langt om lenge ankom jeg togstasjonen med to minutters margin på toget.

Hurra, tenkte jeg optimistisk....helt til jeg innså at det ikke var en eneste parkeringsplass innen rekkevidde. Jeg var altså nødt til å parkere på en plass et godt stykke unna. Heldigvis har jeg trent bra i det siste, så med en innlagt morgenspurt rakk jeg akkurat toget. Det var nemlig, tradisjonen tro, et par minutter forsinka.

Nå sitter jeg på toget, svett, dårlig sminka og med vått hår, klar for å imponere alskens direktører. Det kommer jo sikkert til å gå kjempebra. Jeg er jo kjent for min sprudlende væremåte og magnetiske utstråling...og yeah, lets do this! Gaaaaaah, tror jeg bare kryper under en stein og sover i stedet :-/