Egotripp!

Denne uka har egentlig vært en skikkelig egotripp for min del. Ikke mindre enn tre ganger siden søndag har jeg hatt en time helt for meg selv på kveldstid. Jeg har nemlig begynt å (hold deg fast!) trene skikkelig (Ja, det er faktisk helt sant...)! Det rare er at det er skikkelig gøy, dvs...mens jeg holder på har jeg mest lyst til å bare springe ut igjen.

På søndag var nemlig jeg og Jegana ute og jogget, og denne gangen klarte vi nesten å springe rundt hele løypa. Holy, moly...det hadde jeg aldri trodd da vi starta. Det er faktisk veldig fint å springe litt ute i skauen...den største fordelen er at ingen andre ser hvor sinnsykt rød jeg blir i trynet. Jeg husker en gang jeg så Sigrid Bonde Tusvik uttale seg om folk som trener på TV. Hun sa at hun syns folk som trener ser skikkelig latterlige og dumme ut, og det er jeg helt enig i, i mitt tilfelle. Inne i hodet mitt ser jeg ut som en supersprek Jillian Michaels eller lignende, mens jeg egentlig ser ut som en halvfull julegris på glattisen. Likevel, jeg gjør det i alle fall, og det er jo oseaner fra hvor jeg var fra et år siden. Da virket bare tanken på å jogge frivillig helt absurd. Som om noen skulle bedt meg gi bort alle pengene mine (ja, alle hundre kronene) til en Nigeriansk seriesvindler eller lignende.

På tirsdag var det spinning sammen med Mari-Ann på programmet. Ansiktet mitt oppnådde en helt ny tone av rød. Det sies at det finnes fifty shades of gray, men i mitt veltrente (?) fjes finnes det minst hundred shades of red. Jeg husker svetten silte allerede før vi var kommet gjennom oppvarminga. En overentusiastisk instruktør kunne da opplyse om at vi snart skulle begynne på de to tunge, tunge bakkene. Herlig! Men, du hellige skaper, jeg klarte det. Jeg led meg gjennom hele timen, og som resultat har det gjort seriøst vondt i bakparten de siste dagene. Selv om ikke spinningsyklene er så veldig polstrede så er jo egentlig tidligere nevnte bak veldig polstret, så det burde jo egnetlig ikke være så ubehagelig.

Bildet er hentet på http://www.yourdictionary.com/dumbbell 

I dag var det Stram Opp som sto på programmet. Jeg er nemlig dritlei av at absolutt alt som ikke skal henge og slenge gjør det, jeg føler at jeg ser ut som en dårlig fyllt badeball. Vel, som sagt, så gjort. Full av entusiasme (vel, egentlig full av sterk skepsis) møtte jeg opp. Innen vi var ferdig med den lette aerobic-oppvarmingen dirret det sånn i lårene at jeg var redd det skulle fanges opp av Richters skala. Det var imidlertid ingenting. Jeg begynte nemlig optimistisk på armtreninga med 2 kg's vekter (ja, jeg syns det var litt tungt, ja), før vi var halvveis hadde jeg redusert til en kg, og ytterligere inn i programmet sto jeg bare der og viftet litt halvhjertet med armene, mens jeg så meg rundt. Jeg var redd noen skulle storme lokalet å legge meg i tvangstrøye. Jeg mener det, ingen normale, sinnsfriske folk kan da utsette seg for noe sånt frivillig? Heldigvis hang jeg bedre med på mage og rygg-øvelsene. Selv om jeg trodde jeg var døden nær, tror jeg nok at jeg skal fortsette med det her. Det gir faktisk mersmak, også er det så innmari deilig etterpå. Så, kanskje, kanskje er bikinikroppen akseptabel til neste sommer. Det er i alle fall lov å håpe.